Sigurd Jorsalfar (1872)

Sigurd Jorsalfar er et historisk drama av Bjørnstjerne Bjørnson fra 1872, og det er uløselig knyttet til Edvard Griegs berømte musikk – komponert som ledsagende musikk til stykket og siden blitt en av de mest kjente komposisjonene i norsk musikkhistorie. Dramaet handler om kong Sigurd Magnusson (1090–1130), som i ettertiden er husket som «Jorsalfare» – ham som dro til Jerusalem – og om hva denne berømmelsen kostet ham og dem rundt ham.

Den historiske Sigurd

Sigurd Jorsalfar var Norges første korsfarer-konge og den eneste norske kongen som faktisk ledet en korstogsferd til Det hellige land. Fra 1107 til 1111 seilte han med en flåte gjennom Middelhavet, kjempet mot maurerne ved Alcúdia på Mallorca, besøkte Jerusalem og møtte kong Balduin I. Hjemme i Norge ble han lovprist for dette – det ga ham en strålende glorifisering som Eystein, som ble igjen og bygde havner og veier, aldri fikk på samme måte.

Den berømte samtalen mellom Sigurd og Eystein – gjengitt i Snorres Heimskringla – er en av norsk middelalderlitteraturs store scener: de to brødrene debatterer hvem som har tjent Norge best, og hverken Snorre eller Bjørnson lar én av dem vinne entydig.

Handling i dramaet

Bjørnson setter handlingen til perioden etter Sigurds hjemkomst fra korstogene, der han nå skal styre landet, finne sin plass mellom brorens pragmatiske innenrikspolitikk og det behovet for ære og eventyrlyst som korstogene hadde gitt ham.

Sigurd er en mann som har gjort noe ekstraordinært, og som bærer det som en byrde like mye som en heder. Han har sett Jerusalem, kjempet og overlevd – men hva nå? Hverdagens kongestyre er grå og krevende etter slik storhet. Dramaet utforsker den melankolien som kan ramme den som har levd i det ekstraordinæres lys og må vende tilbake til det ordinære.

Mot ham stiller Eystein – klokkere, mer praktisk, og med sin egen stolthet over det han har bygd hjemme. Mellom brødrene er det ingen simpel rivalisering, men en dyp respekt som ikke hindrer dem i å strides om hvem som er den egentlige kongen.

En sentral rolle spiller også Borghild, en kvinneskikkelse som er knyttet til Sigurd. Griegs musikk inkluderer «Borghilds drøm», som er en av de mest kjente stykkene fra incidental-musikken.

Griegs musikk

Edvard Grieg komponerte i 1872 scenisk musikk til Sigurd Jorsalfar som siden ble bearbeidet til en orkestersuite. Suiten inneholder «Forspill», «Borghilds drøm», «Hylningsmarsj» og «I borggården». Hylningsmarsjen er i dag en av de mest gjenkjennelige stykkene i norsk musikkliv – en triumferende, storslått marsjmelodi som brukes ved offisielle anledninger.

Det er et paradoks at Griegs musikk i dag er langt mer kjent enn Bjørnsons tekst – men det sier noe om hvor fruktbart samarbeidet mellom de to var, og om musikkens evne til å gi liv til det dramatiske på måter teksten alene ikke alltid klarer.

Temaer

Ærens pris – Sigurd har gjort seg berømt, men berømmelsen er ikke bare en gave. Den er også en forpliktelse og en byrde – man kan ikke alltid leve opp til sitt eget navn.

Eventyr mot ansvar – korstogene var eventyret; kongestyret er plikten. Bjørnson lar Sigurd stå i spennet mellom disse to.

De to kongenes samtale – debattscenen mellom Sigurd og Eystein er stykkets intellektuelle kjerne og et av de vakreste eksemplene i Bjørnsons forfatterskap på politisk filosofi i dramatisk form.

Historisk og litterær kontekst

Sigurd Jorsalfar ble skrevet parallelt med Kong Eystejn i 1872 – de to dramaene er tenkelig som et diptyk, to sider av samme historiske spørsmål. Takket være Griegs musikk fikk Sigurd Jorsalfar et langt bredere liv enn de fleste av Bjørnsons historiske dramaer.