Skabelsen, Mennesket og Messias (1830)

Henrik Wergeland var 22 år da han ga ut Skabelsen, Mennesket og Messias i 1830 – og han hadde tenkt seg å skrive et verk som rommet hele menneskehetens historie, fra skapelsen til en fremtidig forsoning. Det han gav ut, er ujevnt, voldsomt og umulig å avvise. Les mer: Henrik Wergeland – biografi.

Innhold

Verket er strukturert i tre deler som følger den store forttellingen: skapelsen av verden og menneskene, menneskehetens fall og kamp gjennom historien, og til slutt Kristus-figuren som peker mot en fremtid der frihet og forsoning er mulig. Det er ikke ortodoks kristendom – Wergeland er for radikal og for åpen til å la seg begrense av konfesjonelle rammer. Han bruker den bibelske strukturen som ett rammeverk blant flere, og fyller det med opplysningstidens tro på fremskritt og enkeltmenneskets verdi.

Formen er ekspansiv og ujevn: lange partier veksler med intense passasjer, og stilen kan skifte fra høystemte hymner til polemisk anklagetale. Det er et verk som forsøker å romme mer enn formen egentlig tåler.

Sentrale motiver

Et kjernemotiv er konflikten mellom det konstruktive og det destruktive i mennesket – to krefter som kjemper gjennom hele historien. Wergeland er ikke pessimist: han tror på fremskrittet, på at det gode gradvis vinner. Men han skriver også om autoriteter som undertrykker, om presteskap som misbruker sin makt, om institusjoner som knuser det individuelle. Religionen han skriver om, er erfaring og frihet, ikke hierarki.

Tema

Skabelsen, Mennesket og Messias er Wergelands idéverden i sin mest ambisiøse form. Det er et verk som tror at litteraturen kan romme alt – og som forsøker det. I forfatterskapet er det ikke det mest lesvennlige, men det er det mest radikale: en ung mann som ikke vet hvor grensene går, og som av den grunn krysser dem alle.