Jan van Huysums Blomsterstykke (1840)

Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) er ett av Wergelands siste og mest overraskende verk – overraskende fordi det er så stille. Mannen som laget kosmologiske dikt og politiske pamfletter, lar seg her stoppe av et blomstermaleri og skriver seg inn i det.

Handling

Utgangspunktet er et konkret maleri av den nederlandske barokkmaleren Jan van Huysum, kjent for sine overdådige blomsterstykker. Wergeland bruker maleriet som inngang til noe annet: et meditativt dikt der blomstene ikke bare er avbildet, men husket, savnet og tolket.

Det er en ekfrase – et dikts møte med et bilde – men Wergeland overskrider raskt den formelle rammen. Blomstene i diktet er ikke stabile objekter. De er levende og forgjengelige, og det er nettopp forgjengeligheten som interesserer ham. Maleriet holder dem fast. Diktet spør hva det betyr å holde noe fast.

Form og stil

Diktet er fragmentert og ujevnt: lyriske partier, fortelling og nær-leksikalsk plantebeskrivelse veksler uten fast system. Det er ikke en svakhet, men et valg – teksten beveger seg slik erindringen gjør, assosiativt og uten tvunget sentrum.

Det gjør Blomsterstykket til et av Wergelands mest moderne tekster, selv om det er skrevet innenfor romantikkens former.

Tema

Diktet kretser rundt forholdet mellom det som er forgengelig og det som kan bevares – i kunsten, i minnet, i ord. Blomstene er tap og tilstedeværelse på én gang. Wergeland er ikke melankolsk over dette, men genuint nysgjerrig: hva ser vi egentlig når vi ser et bilde av noe som ikke lenger finnes?

Les mer: Henrik Wergeland – biografi