Kjæmpehøjen (1850)

Kjæmpehøjen (1850) er ett av Henrik Ibsens aller tidligste drama og det første som ble oppført på scenen. Det ble skrevet da han var 22 år og jobbet som apotekerlærling i Grimstad. Det er ikke et modent verk – men det er interessant som startpunkt for et av norsk litteraturs store forfatterskap.

Handling

Dramaet er satt til en idealisert nordisk fortid. En normansk viking ved navn Gandalf er innviklet i spørsmål om identitet, arv og skjebne – med en ung kristen kvinne, Blanka, som moralsk motpol. Stykket er sterkt preget av 1840-tallets norske nasjonalromantikk og begeistring for den norrøne fortiden.

Tonen er høystempt og rømt: dette er romantisk poesi mer enn psykologisk realisme. Men handlingen viser allerede Ibsens interesse for konflikten mellom arv og vilje – mellom hvem man er satt til å være og hvem man ønsker å bli.

Viktige karakterer

Gandalf og Blanka representerer to verdensbilder – hedensk og kristent – som møtes i stykket uten å felle noen enkel dom over hvem som har rett. Det er ikke sofistikert, men det er et mønster Ibsen vil vende tilbake til med langt større raffinement.

Tema

Kjæmpehøjen handler om identitet og tilhørighet – hvem man er i lys av sin slekt og sitt opphav. Det er et tidstypisk tema i norsk 1840-tall: nasjonen er ung, og fortiden er ressursen man henter nasjonal selvforståelse fra.

Som drama er dette interessant primært som Ibsens første skritt. Men det er et tydelig første skritt – og det viser en ung forfatter som allerede er opptatt av spørsmål som ikke lar seg enkelt besvare.

Hvorfor er Kjæmpehøjen viktig?

Stykket er viktig først og fremst fordi det markerer begynnelsen på Ibsens dramatikerkarriere. Catilina (1850) kom til omtrent samme tid, men Kjæmpehøjen ble det første som ble fremført. Det er ikke her man finner den moderne Ibsen som skriver Et dukkehjem, Gjengangere eller Hedda Gabler. Likevel kan man se flere tidlige spor av temaer han senere skulle utvikle med langt større kraft.

Konflikten mellom plikt og eget valg er ett av disse sporene. Det samme gjelder interessen for mennesker som blir fanget av forestillinger om ære, opprinnelse og kall. I Kjæmpehøjen er dette pakket inn i nasjonalromantisk historiedrama, men grunnspørsmålene peker framover.

Litterær kontekst

Da Ibsen skrev stykket, var norsk litteratur sterkt preget av nasjonsbygging. Forfattere vendte seg mot middelalder, sagaer og norrøn fortid for å finne stoff som kunne gi den unge norske kulturen historisk tyngde. Kjæmpehøjen hører hjemme i denne bevegelsen.

Stykket viser også hvor langt Ibsen senere skulle bevege seg. Den høystemte formen, de symbolske motsetningene og den romantiske fortidsstemningen står langt fra den realistiske samtidskritikken han ble berømt for. Nettopp derfor er teksten nyttig: den gjør utviklingen i forfatterskapet tydelig.

Hvordan lese stykket?

Les Kjæmpehøjen som et ungdomsverk, men ikke som en kuriositet. Spør heller hvilke konflikter Ibsen prøver å få tak i. Hva betyr slekt? Hva betyr tro? Hva betyr det å være bundet til en fortid man ikke selv har valgt?

Det er også verdt å legge merke til hvordan stykket bruker historien. Fortiden er ikke nøytral. Den fungerer som et speil for 1800-tallets behov for nasjonal identitet. Dermed sier dramaet like mye om Ibsens samtid som om den tiden handlingen skal forestille.

Typiske analysepunkter

I en analyse av Kjæmpehøjen bør man se på hvordan Ibsen bruker motsetninger: hedensk og kristent, fortid og framtid, arv og eget valg. Disse kontrastene er tydelige, men de viser også en ung dramatiker som prøver å gi historisk stoff eksistensiell betydning.

Et annet punkt er nasjonalromantikken. Stykket bruker norrøn fortid som kulturell ressurs, og det gjør teksten relevant for å forstå hvordan norsk litteratur på midten av 1800-tallet arbeidet med identitet og nasjonsbygging.