Catilina (1850)
Catilina er Henrik Ibsens debutdrama, skrevet da han var 21 år og arbeidet som apotekerlærling i Grimstad. Det ble utgitt i 1850 – på forfatterens eget initiativ og med hjelp fra vennen Ole Schulerud – og solgte knapt et dusin eksemplarer. Ibsen kjøpte det meste av opplaget tilbake og brant dem. Likevel er Catilina et fascinerende førsteverk: det inneholder i kim nesten alt Ibsen siden skulle bli kjent for.
Historisk bakgrunn
Dramaet bygger på den historiske figuren Lucius Sergius Catilina (ca. 108–62 f.Kr.), en romersk politiker som led to nederlag i kampen om konsulembetet og til slutt organiserte en konspirasjon mot den romerske senatsrepublikken. Cicero avslørte konspirasjonen med sine berømte taler (Catilinarierne), og Catilina falt i slaget ved Pistoia i 62 f.Kr.
I historieskrivingen er Catilina blitt stående som urtypen på den farlige revolusjonæren. Ibsen valgte å skrive om ham i 1848–49 – den europeiske revolusjonens år – og det er ikke tilfeldig.
Handling og karakterer
Ibsens Catilina er ikke bare en politisk rebell – han er en tornet, splittet mann med dype personlige konflikter. Han elsker sin kone Aurelia, som representerer det rolige, trygge og gode livet. Men han er samtidig begeistret av Furia, en ung vestalsk prestinne med en mørk, destruktiv energi. Furia er hevnens kvinne – hun har lidd urett og vil at samfunnet skal brenne.
Catilina lar seg rive med av Furias opprørsglød. Han samler misfornøyde menn, lager planer om å velte den korrupte senatsadelen og hevne de undertrykte. Han presenterer seg selv som frihetens forkjemper.
Men Ibsen er ingen simpel romantiker. Dramaet stiller spørsmålet: er Catilina virkelig drevet av idealer, eller bruker han idealene som dekke for maktbegjær og personlig frustrasjon? Er han en frigjører eller en destruktør?
Til slutt faller Catilina – bekjempet ikke bare av Romas makt, men av sin egen indre splittelse. Furia drar ham mot undergangen; Aurelia kan ikke redde ham.
Karakterer
Catilina er den første av Ibsens lange rekke med karakterer som kaller seg idealister, men hvis idealisme er infisert av hybris og selvbedrag. Han er forgjengeren til Brand, Gregers Werle og Halvard Solness – menn som vil noe stort, men som ikke ser klart på seg selv.
Furia er den første av Ibsens farlige kvinner. Hun er ikke ond som sådan – hun er en som har lidd og vil ha rettferdighet. Men i hennes hender blir rettferdighetskravet til destruktivitet. Hun peker frem mot Hedda Gabler.
Aurelia er den fredfulle, gode – men maktesløse – motpolen. Hun kan se hva som skjer med Catilina, men hun kan ikke stoppe det.
Temaer
Idealisme og selvbedrag – Ibsen er allerede i 1850 skeptisk til den som taler høylytt om frihet og rettferd. Han lar oss se gapet mellom Catilinas selvbilde og hans faktiske handlinger.
Opprøret og dets grenser – Catilina er ikke en forherligelse av revolusjonen. Ibsen skildrer opprøret med sympati, men uten å idealisere det. Det er noe dypt tvetydig ved å ville rive ned det bestående.
Valget mellom det gode og det destruktive – Aurelia vs. Furia er en dikotomi Ibsen bruker for å utforske Catilinas karakter. At han velger Furia er hans tragedie.
Historisk og litterær kontekst
Catilina ble til i et Europa i opprør: 1848-revolusjonene kastet støpeskjeen om i Frankrike, Østerrike, Tyskland og Italia. Ibsen fulgte dette med intenst engasjement fra Grimstad, og den revolusjonære grunnstemningen er tydelig i dramaet.
Ibsen reviderte stykket i 1875 for en ny utgave. Han tonet ned noe av den ungdommelige gløden, men lot essensen bli stående. Han var aldri fristet til å ta avstand fra verket – det var, som han selv sa, allerede ham.
Catilina spilles sjelden på norske scener, men det leses som et litteraturhistorisk nøkkeldokument – beviset på at Ibsens hovedtemaer var der fra første stund.