Gildet på Solhaug (1856)

Gildet på Solhaug (1856) er det stykket Ibsen selv bidro til å gjøre berømt – han lot det sette opp, oversette og opptre som hans egentlige debut. Det er et romantisk drama i middelalderdrakt, men det er en viss psykologisk spenning der som peker fremover i forfatterskapet.

Handling

Margit er ugift med den eldre og velstående Bengt på gården Solhaug. Ekteskapet er ikke lykkelig. Da hennes barndoms kjærlighet Gudmund Alfson vender hjem etter lang tid borte – forfulgt av kongens menn og nå fredløs – tar gjestebud og gammel lengsel til å blande seg.

Margit vil ha Gudmund for seg selv. Men Gudmund er tiltrukket av Signe, Margits yngre søster. Margit er ikke en passiv figur – hun vurderer desperate handlinger for å beholde det hun tror hun har. Stykket ender med Margit i kloster og Gudmund og Signe together.

Viktige karakterer

Margit er interessant fordi Ibsen ikke gjør henne til skurk, men til en kvinne i en umulig posisjon. Signe er ung, lykkelig og uvitende om hva hun koster søsteren. Gudmund er mer objekt enn subjekt.

Tema

Gildet på Solhaug handler om plikt og begjær i middelalderens drakt, men det sentrale spørsmålet er tidløst: hva gjør et menneske når det de lengter etter ikke kan nås innenfor rammene av det livet de lever? Margits valg – og kostnaden – er bokas egentlige kjerne.

Stykket er preget av balladetradisjonen Ibsen var fascinert av på 1850-tallet, og det er mer poetisk i tonen enn det er analytisk. Men det er allerede Ibsen.