Eventyr / folkediktning · 1841
Norske folkeeventyr (1841)
Det var en gang...
Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe begynte å reise rundt i Norge på 1830-tallet for å samle inn eventyr fra folk. Det de brakte tilbake, var ikke bare historier – det var en litterær og nasjonal ressurs som det unge Norge trengte og ennå ikke visste det hadde.
Innhold og form
Norske folkeeventyr er ingen enkelt bok men en samling som vokste frem gjennom flere utgivelser fra 1841 og utover. Eventyrene er hentet fra muntlig tradisjon og spenner fra dramatiske undereventyr med troll og kongedøtre til humoristiske skjemteeventyr og enkle dyrehistorier. Det felles er en fortellerteknikk som er slipt gjennom generasjoner: fast struktur, gjentakelse, tydelige kontraster og en åpning som alltid er den samme – «Det var en gang».
Asbjørnsen og Moe samlet inn, men de bearbeidet også. Resultatet er tekster som bevarer det muntlige drivet og samtidig fungerer som litteratur. Rettskrivningen er mer norsk enn det tidens riksspråk tillot, og det var bevisst – samlingen var del av et prosjekt for å vise at Norge hadde et eget språk og en egen fortellertradisjon.
Karakterer
Askeladden er den figuren som har blitt stående som symbolet på samlingen: den yngste og minst forventede av tre brødre, han som lykkes der de andre feiler – ikke fordi han er sterkest eller klokest, men fordi han er nysgjerrig og tar seg tid til å hjelpe den som trenger det. Det er ikke magi som vinner, det er karakter. Trollet er hans motstykke: mektig, men dumt. Prinsessen og halvkongerikket er belønningen, men eventyret er aldri bare om belønningen.
Tema
Samlingen undersøker hva som egentlig teller – og svaret er konsekvent: klokskap og mot slår arv og makt. Det er en sosial utopi pakket inn i overnaturlig innpakning: den fattige bondesønnen kan bli konge, den svake kan overvinne det sterke, verden er rettferdig hvis man gjør det rette. Det er ikke realistisk, men det er tydelig som et verdisystem.
For Asbjørnsen og Moe hadde samlingen en nasjonal dimensjon: den viste at Norge hadde en kulturarv som var dens egen, eldre enn unionen med Danmark og dypere enn elitens latinkultur. Det var et argument i den pågående kampen for norsk selvforståelse.