Men livet lever (1933)

Men livet lever (1933) avslutter August-trilogien – den tredje og siste gangen Hamsun vender tilbake til August og kystsamfunnet han rystet opp i Landstrykere (1927). Hamsun er nå over sytti år, og romanen bærer den alderens ro og tyngde som ikke er likegyldighet, men noe mer ærlig.

Handling

August er tilbake igjen, og han er gammel nå. Kystbygda han en gang begeistret og forstyrret har forandret seg – og han har forandret seg. De store planene er borte. Det som er igjen er livet selv, i den enkle og uimotståelige formen det alltid har tatt i Hamsuns nordnorske rom: fjord, fjell, menneskene som er der og de som er borte.

Romanen er et farvel til trilogiens karakterer og til noe av det som hadde drevet Hamsun som forfatter – den ruslende mannsfiguren, den nærmest mytiske omstreiferen som alltid hadde et nytt sted å dra til. August drar til slutt til havs og forsvinner. Det er en slutt som er verdig og stille.

Viktige karakterer

August er eldre, men ikke avklart. Han er fremdeles den han alltid har vært – ute av stand til å slå seg til ro – men alderen har gitt ham noe som ligner ydmykhet. Edevart, hans livslange motpol, er fremdeles der, forankret og tynget av det livet han valgte. Sammen representerer de to mulige menneskeskjebner i Hamsuns verdensforståelse.

Tema

Tittelen sier det direkte: livet lever, uavhengig av hva enkeltmennesket gjør eller ikke gjør. Det er Hamsuns grunnleggende optimisme – ikke den naive, men den som har sett nok til å vite at livet er sterkere enn enhver skuffelse. Men livet lever er ikke et verk om seier, men om utholdenheten i det levde livet.

Les også

Les også Landstrykere, Under Hoeststjaernen og Ringen Sluttet.