Pan (1894)

Pan (1894) er Hamsuns vakreste og mest forvirrende roman. Løytnant Glahn forteller sin egen historie — om sommeren i Nordlands skoger, om Edvarda han forelsket seg i, om valgene han tok som ødela det han ville ha. Men Glahn er ikke en pålitelig forteller, og det er det som gjør romanen stor: vi leser to historier på en gang, den Glahn tror han forteller og den han faktisk forteller.

Handlingen

Thomas Glahn er en ung løytnant som bor alene i en koie i skogen nordpå, langt fra bylivet han har forlatt. Han jakter, vandrer og lever i nær kontakt med naturen. Hunden Aesop er hans eneste faste selskap. Glahn skriver ned erindringer fra sommeren — det er disse nedtegnelsene vi leser.

I nærheten bor kjøpmann Mack og hans datter Edvarda. Glahn forelsker seg i henne. Men forholdet mellom dem er uberegnelig og selvødeleggende fra starten. Edvarda er fascinert av Glahn, men trekker seg tilbake hver gang han nærmer seg. Glahn reagerer med handling som driver henne enda lenger bort — han søker selskap hos Eva, smedkonen, i protest. Makten i forholdet skifter frem og tilbake uten at noen av dem finner ro.

Til slutt forlater Glahn Nordland. Romanen har en avsluttende del, skrevet av en annen forteller, der vi hører at Glahn ble skutt under jakt i India — angivelig ved et uhell, men med mørke undertoner. Vi forstår at selvødeleggelsen han begynte sommeren med Edvarda til slutt ble fullstendig.

Viktige karakterer

• Thomas Glahn — den romantiske utlendingens arketyp i norsk litteratur. Lever intenst, handler irrasjonelt og trives ikke i sivilisasjonens rammer.
• Edvarda — kapriøs og utilnærmelig. Representerer den uoppnåelige kjærligheten, men er ikke et offer — hun har sin egen vilje.
• Eva — smedkonen. Den mer jordnære, varme motpolen til Edvarda.
• Mack — kjøpmannen og den lokale makthaveren. Sivilisasjonens representant i den lille bygda.

Temaer

Romanens viktigste tema er konflikten mellom natur og sivilisasjon. Glahn hører ikke hjemme i bylivet, men han passer heller ikke fullt inn i den nordlandske landsbygda. Han er en mellomting — for vill for det borgerlige, for reflekterende for det primitive. Denne rotløsheten er hans tragedie.

Kjærlighet og begjær behandles som noe instinktivt og uforutsigbart, ikke som noe rasjonelt. Glahn og Edvardas forhold følger ingen logikk — det drives av tiltrekning, stolthet og selvhevdelse mer enn av gjensidighet.

Irrasjonalisme er et nøkkelord for å forstå Hamsun og Pan. Romanen tilhører en litterær reaksjon mot naturalismens deterministiske menneskesyn — her er mennesket ikke styrt av arv og miljø, men av ubevisste krefter. Hamsun er opptatt av det som ikke kan forklares.

Glahn som upålitelig forteller

Den viktigste nøkkelen til Pan er at Glahn ikke er til å stole på. Han fremstiller seg som en sterk mann av naturen, offer for Edvardas kapriser — men det leseren ser er noe annet: en mann som systematisk ødelegger det han ønsker seg, gang etter gang. Han skyter Edvardas sko i havet. Han søker Eva for å pine Edvarda. Han skyter sin egen hund for å demonstrere at han er hevet over det hele. Ingen av disse handlingene er handlingene til en mann som er hevet over det hele.

Den avsluttende delen — skrevet av en anonym kamerat — bekrefter det vi har mistenkt. Glahns selvdestruktive mønster fortsatte etter at han forlot Nordland. Hamsun lar den andre fortellerens stemme stille det spørsmålet Glahns egen fortelling aldri stiller: hvem var denne mannen, egentlig?

Analyse og betydning

Pan kom fire år etter Sult (1890), som hadde vakt oppsikt med sin strøm-av-bevissthet-teknikk og sin moderne psykologisme. Pan videreførte neoromantikken og satte naturen i sentrum på en ny måte. Hamsun brukte sitt eget opphold i Nordland som grunnlag, og det lyriske språket — korte setninger, naturbeskrivelser ladet med følelse — er noe av det vakreste han skrev.

Romanen er pensum i norsk skole og leses som et eksempel på neoromantikkens natursyn, men også som en psykologisk roman om selvdestruksjon og uoppnåelig lengsel.