Sigbjørn Obstfelder – biografi, modernisme og fremmedgjøring i norsk litteratur
Hvem var Sigbjørn Obstfelder?
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) døde 33 år gammel på et pensjonat i Hamburg, etter flere år preget av psykisk uro. Han rakk én diktsamling i sin levetid — Digte fra 1893 — og noen prosatekster. Det er hoveddelen av det han rakk å publisere. Og likevel er han en av de mest siterte lyrikerne i norsk litteraturhistorie, og «Jeg er visst kommet på en feil klode» er blitt stående som noe nær et motto for en hel erfaring av å ikke høre til.
Det er noe som ikke stemmer i den historien, og det er poenget: Obstfelder er ikke bare et litteraturhistorisk fenomen. Han er et av de merkeligste og tristeste livsløpene i norsk litteratur — en mann for hvem fremmedgjøringen ikke var et litterært grep, men en faktisk levd tilstand. «Jeg er visst kommet på en feil klode» er ikke bare et dikt. Det leses lett som et testamente.
Stavanger, ingeniørstudier og Amerika
Obstfelder ble født i Stavanger i 1866 i en borgerlig familie, med far som baker og siden kjøpmann. Han begynte å studere ingeniørfag — et valg som på overflaten hørte med til en respektabel middelklassetilværelse — og havnet til slutt i USA, i Milwaukee, rundt 1890–1891. Oppholdet ble ikke det det var ment å være. I Amerika opplevde Obstfelder noe som ligner på et sammenbrudd: en intens, fysisk følelse av å befinne seg på feil sted, blant fremmede mennesker, i et landskap som ikke sa ham noe. Han kom hjem.
Det var i kjølvannet av dette at han begynte å skrive, og at det skriftlige tok over for det tekniske. Om bruddet var brått eller gradvis vet vi ikke sikkert, men retningen er klar: bort fra ingeniøryrket, mot et forfatterskap som skulle handle om nøyaktig det han hadde kjent på kroppen — fremmedgjøringen, rotløsheten, umuligheten av å finne seg til rette i en verden som virker selvfølgelig for alle andre.
Digte og «Jeg ser»
Digte kom ut i 1893 og inneholdt det som skulle bli Obstfelders varigste bidrag til norsk lyrikk. Diktet «Jeg ser» er bygd rundt en tilsynelatende enkel observasjon: et jeg som ser på menneskene rundt seg — de hvite ansiktene, igjen og igjen — og opplever dem som ubegripelige, nesten skremmende fremmede. Diktet avsluttes med linjen «Jeg er visst kommet på en feil klode», og den linjen slår ned med den presisjonen som gjør lyrikk til noe annet enn god prosa: en hel livserfaring komprimert til en setning.
Språket er enkelt, nesten barnlig i formen — korte linjer, repetisjon, en syntaks som ikke forsøker å imponere — men urolig i gjentakelsene. Dette markerer et tydelig brudd med realismen som dominerte norsk litteratur på 1800-tallet. Der realismen forsøkte å forklare mennesket utenfra, tar Obstfelder utgangspunkt i sansningen, ikke i tanken. Jeget i «Jeg ser» forklarer ikke hvorfor menneskene er fremmede. Det bare ser dem, om og om igjen, og oppdager at bildet ikke betyr noe. Repetisjonene er ikke bare et poetisk virkemiddel i tradisjonell forstand; de er en registrering av at virkeligheten tilbyr det samme ansiktet uansett hvor mange ganger du ser, og at det aldri åpner seg. Obstfelder skriver ikke om fremmedgjøring. Han skriver fra den.
Det er en viktig distinksjon, og det er den som skiller ham fra mange av de forfatterne som siden har blitt kalt modernister. Han skriver med mindre distanse enn de fleste. Det er det som gir tekstene deres kraft.
Prosatekstene
Ved siden av lyrikken etterlot Obstfelder seg skuespillet Korset og den posthumt utgitte dagbokromanen En prests dagbok (1900). Prosatekstene beveger seg i det samme landskapet som diktene — indre uro, eksistensielle spørsmål uten svar, en bevissthet som ikke finner ro — men gir det mer rom. Der lyrikken komprimerer, lar prosaen erfaringen utfolde seg, til tider langsomt og på grensen til det uutholdelige. Det er ikke alltid lett å lese. Men det er aldri uærlig.
Slutten
Obstfelder tilbrakte de siste leveårene i et europeisk miljø, i kontakt med nordiske og tyske kunstnermiljøer, men uten å finne varig fotfeste i det. I 1900 døde han på et pensjonat i Hamburg. Han var 33 år. Ingen etablert forfatter med lang karriere bak seg — bare den ene samlingen, noen prosatekster, og diktet alle husker.
Samtiden merket seg ham, men usikkert. Han ble opplevd som original og vanskelig, noe som er den litterære offentlighetens måte å si at man ikke riktig vet hva man skal gjøre med noe. At han døde ung bidro til mystikken. Det er typisk for Obstfelder at selv det som siden er blitt romantisert — det korte livet, den tidlige døden, uroen — faktisk bare var det det var: et hardt og for tidlig avsluttet liv.
Hva han etterlater seg
Det er en fare i å lese Obstfelder som kun et litteraturhistorisk fenomen — «den første modernisten», «en pioner» — fordi slike kategorier plasserer ham i en ordnet fortelling om norsk litteraturs utvikling. Forfatterskapet lar seg vanskelig plassere i en ryddig utviklingsfortelling. Han peker fremover, mot Hamsun og mot den europeiske modernismen, men ikke fordi han planla det. Han pekte fremover fordi han ikke hadde noe annet valg.
Det som blir igjen, er ikke kategorien men teksten: et lite forfatterskap som aldri fikk tid til å bli stort, men som var presist nok til å ikke trenge det. «Jeg er visst kommet på en feil klode» er sitert fordi det treffer noe mange kjenner. Men det ble skrevet av en mann som ikke formulerte det som en poetisk effekt, men som en erfaring han ikke kom ut av. Den forskjellen er det verdt å huske, neste gang diktet dukker opp som dekorasjon.