Skogviser 1 (1893)
Samlinger: Digte
I de blå anemoners måned,
da skal du række mig din hånd,
dit bryst, din mund.
Da vil jeg føle dit legemes ånde
i vårgræsset,
dit legemes livsalige, varme ånde
mod min pande.
Og jeg vil begrave din deilige barm
i søde, blå anemoner,
og jeg vil blæse dem bort for dig igjen,
jeg og zephyr.
Og vi går i den lyse forunderlige skov —
da er det sommer!
Og vi plukker de svulmende blåbær,
og vi farver vore tænder blå,
og vore tunger blå
Hva?
Og jeg plukker vældige rognbærklaser,
— de hænger som blus i skovmørket, —
og jeg træder et perlebånd af rognbærrubiner
til dig, min skovviv!
Og under de majestætiske furuer
står de tendre linnæa og drømmer,
dem damerne elsker.
Og jeg fletter dig en duftende talisman.
Den skal nok skytte dig mod spøgelser.
En grøn moskåbe laver jeg dig,
— for det er koldt i skoven om kvelden.
Og når du får den prægtige kåbe,
kommer du til at kysse mig vistnok.
Og når det blir skumring blandt buskene,
du min skovviv,
da vil du række mig dit bryst, din mund,
din hånd.
Da vil dit legemes hede ånde
blande sig med skovens kjølende ånde
— og med min ånde,
hva?
Og mens du sover i min favn, du kjære,
vil jeg synge elvenes sange,
og hviske trækronernes hvisken,
og nynne skovstjernernes elskov
ind i dit øre.
Natten, som synker i skov,
månens runer på sø,
sukke fra min husbonds søvn
skal skjærme mig, mens jeg våger.
Dråber af din skovvivs blod,
din vågende vivs ve,
dråber af min barms blod
skal skjærme dig, mens du sover.
Og mens du sover i min favn, du kjære,
vil jeg synge elvenes sange,
og hviske trækronernes hvisken,
og nynne skogstjernernes elskog
ind i ditt øre.
Natten, som synker i skog,
månens runer på sø,
sukke fra min husbonds søvn
skal skjærme meg, mens jeg våker.
Draaber af din skogvivs blod,
din vaagende vivs ve,
draaber af min barms blod
skal skjærme deg, mens du sover.
Om diktet
«Skogviser 1» står i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893, samlingen som gjorde ham til en av de tydeligste tidlige modernistene i norsk lyrikk. Diktet hører til en bok der stemning ofte er viktigere enn fortelling, og der et jeg møter verden med en blanding av ømhet, uro og nesten komisk hypersensibilitet. Det er ikke pyntet naturlyrikk; det er et nervesystem som skriver seg ut i bilder.
Analyse
Et jeg som ikke finner ro
I «Skogviser 1» er det første man merker ikke en påstand, men en bevegelse. Diktet tenker gjennom bilder, gjentakelser og brå skift i temperatur. Det er typisk Obstfelder: følelsen forklares ikke, den får lov til å opptre. Når diktet vender tilbake til de samme ordene eller bildene, er det ikke fordi poeten mangler stoff, men fordi bevisstheten går i ring rundt noe den ikke får tak i.
Dette gjør skog til mer enn et motiv. Det blir en måte å se på. Jeget står ikke trygt utenfor verden og beskriver den; det blir trukket inn i det som sanses. Derfor kan et landskap, en kropp, en lyd eller en liten gest plutselig virke større enn situasjonen skulle tilsi. Obstfelder har en egen evne til å gjøre det lille kosmisk uten å bli helt høytidelig. Det er ofte der det fine og det litt urovekkende møtes.
Form som stemning
Formen er løs, men ikke tilfeldig. Linjene er ofte korte, pustende, nesten musikalske, og diktet lar pauser og brudd gjøre mye av arbeidet. Det finnes en sang i dette, men den går ikke alltid i jevn takt. Den hakker, hvisker, stanser og skyter fart. Slik blir formen en del av meningen: leseren merker stillhet før leseren egentlig rekker å konkludere med noe om det.
Obstfelder skriver ofte som om moderne erfaring ikke lar seg romme i gamle versformer uten at noe går tapt. Han bruker gjentakelser som trykkpunkter, og bildene får lov til å stå litt åpne. Det gir diktet en merkelig friskhet. Vi får ikke en pyntelig avslutning der alt samles. Vi får heller følelsen av at diktet har vært innom noe sterkt og må trekke seg tilbake før det blir for klart.
Mellom sansning og uro
Det tredje som bærer diktet, er spenningen mellom naturmystikk og det mer flyktige stemningslivet. Obstfelder er sjelden bare mørk eller bare lys; han lar en øm vending få en skygge, og en fortvilet vending få en egen skjønnhet. Slik blir diktet større enn sin situasjon. Det viser et menneske som ikke helt vet om verden er hjem, fremmed sted eller åpenbaring.
Det er nettopp derfor diktet fortsatt virker. Det er ikke først og fremst interessant fordi det “handler om” et tema, men fordi det registrerer et bestemt indre vær. Obstfelder gjør det moderne mennesket lesbart som skjelving, sansning og brudd. Han er ikke redd for det patetiske, og det redder ham ofte fra det banale. Han mener følelsene, også når de står med litt for store øyne.
Kort oppsummert
Skogviser 1 handler om:
- Skog som en erfaring mer enn en idé
- Stillhet slik den merkes i rytme, pauser og gjentakelser
- Naturmystikk som en uro diktet ikke prøver å rydde bort
Diktet er varig fordi det tør å la stemningen være sannere enn forklaringen.