All skapningen sukker (1893)
Samlinger: Digte
(1890.)
Al skabningen sukker.
Bævende spørger det.
Bølgende hvisker det.
Fuglene klynger sig sammen,
læser hinandens øine.
Og vesterfra
ror vinden så tungt,
og østerfra
banker søens pulse.
Skabningen lider.
Blomsterne ved furuens fod
skjønner det ikke.
Bække og elve
iler — hvorhen?
Mand mødes med mand:
Hvem er du?
Kvinder føder
og dør.
Hvor veiene mødes,
står det hvide kors
med slør over
af «blodsdråber».
Der ligger en kvinde på knæ.
— Hvide kors!
Hvad er det at elske?
Jeg har spurgt sankthansblomstens støvveie,
da solen randt.
Jeg har spurgt tjernets vover.
Jeg har siddet under gjøgens træ
ved midnat.
Den sang om vemod og fløi.
Og jeg kom dybt ind i en stor skov
til en gammel, gammel bramin.
Han var så vis.
Hans skjæg var så hvidt.
— «Kjærlighed — den kjender ingen.
Længsel — den kjender alle.»
Min fod er sår.
Mit øie er træt.
Mit hjerte så tungt.
Hvide kors,
hvorfor græder du blod?
Er elskov død?
Da drypped der frugtstøv fra blodsdråbeklyngen,
da blomstred det frem fra blomstermunde,
da mumled det kjælent fra skjulte kilder,
da risled det og skummed det i bække og elve,
da dryssed det og kyssed det og fossed det og blussed det:
«Indtil nu, indtil nu, indtil nu.»
Og vesterfra
kommer stormens susende vingeslag,
og østerfra
kommer havets brusende åndedrag,
i stråleglød!
— Al skabningen jubler!
Thi jorden er svanger!
og kjærligheden, den kommer,
kommer
med sommer,
med stråleglød,
kommer med smerte,
med verdensfryd!
Om diktet
«All skapningen sukker» står i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893, samlingen som gjorde ham til en av de tydeligste tidlige modernistene i norsk lyrikk. Diktet hører til en bok der stemning ofte er viktigere enn fortelling, og der et jeg møter verden med en blanding av ømhet, uro og nesten komisk hypersensibilitet. Det er ikke pyntet naturlyrikk; det er et nervesystem som skriver seg ut i bilder.
Analyse
Et jeg som ikke finner ro
I «All skapningen sukker» er det første man merker ikke en påstand, men en bevegelse. Diktet tenker gjennom bilder, gjentakelser og brå skift i temperatur. Det er typisk Obstfelder: følelsen forklares ikke, den får lov til å opptre. Når diktet vender tilbake til de samme ordene eller bildene, er det ikke fordi poeten mangler stoff, men fordi bevisstheten går i ring rundt noe den ikke får tak i.
Dette gjør lengsel til mer enn et motiv. Det blir en måte å se på. Jeget står ikke trygt utenfor verden og beskriver den; det blir trukket inn i det som sanses. Derfor kan et landskap, en kropp, en lyd eller en liten gest plutselig virke større enn situasjonen skulle tilsi. Obstfelder har en egen evne til å gjøre det lille kosmisk uten å bli helt høytidelig. Det er ofte der det fine og det litt urovekkende møtes.
Form som stemning
Formen er løs, men ikke tilfeldig. Linjene er ofte korte, pustende, nesten musikalske, og diktet lar pauser og brudd gjøre mye av arbeidet. Det finnes en sang i dette, men den går ikke alltid i jevn takt. Den hakker, hvisker, stanser og skyter fart. Slik blir formen en del av meningen: leseren merker skapelse før leseren egentlig rekker å konkludere med noe om det.
Obstfelder skriver ofte som om moderne erfaring ikke lar seg romme i gamle versformer uten at noe går tapt. Han bruker gjentakelser som trykkpunkter, og bildene får lov til å stå litt åpne. Det gir diktet en merkelig friskhet. Vi får ikke en pyntelig avslutning der alt samles. Vi får heller følelsen av at diktet har vært innom noe sterkt og må trekke seg tilbake før det blir for klart.
Mellom sansning og uro
Det tredje som bærer diktet, er spenningen mellom kjærlighet og det mer flyktige stemningslivet. Obstfelder er sjelden bare mørk eller bare lys; han lar en øm vending få en skygge, og en fortvilet vending få en egen skjønnhet. Slik blir diktet større enn sin situasjon. Det viser et menneske som ikke helt vet om verden er hjem, fremmed sted eller åpenbaring.
Det er nettopp derfor diktet fortsatt virker. Det er ikke først og fremst interessant fordi det “handler om” et tema, men fordi det registrerer et bestemt indre vær. Obstfelder gjør det moderne mennesket lesbart som skjelving, sansning og brudd. Han er ikke redd for det patetiske, og det redder ham ofte fra det banale. Han mener følelsene, også når de står med litt for store øyne.
Kort oppsummert
All skapningen sukker handler om:
- Lengsel som en erfaring mer enn en idé
- Skapelse slik den merkes i rytme, pauser og gjentakelser
- Kjærlighet som en uro diktet ikke prøver å rydde bort
Diktet er varig fordi det tør å la stemningen være sannere enn forklaringen.