Elskovshvisken (1893)
Samlinger: Digte
(Marts 1890.)
«Jeg skulde så gjerne, min terne,
min sødeste, rødeste terne!
Men nei, — ja nei — —»
«O jo, o jo!
Jeg skulde så gjerne, min stjerne,
dig holde om halsen,
dig varme ved barmen,
dig bysse og kysse,
det skulde din terne så gjerne!
Stryge dit kind,
læge dit sind,
med navne så milde og ømme,
dig nynne så stille i drømme,
det skulde så gjerne din terne!
««Stryge dit kind,
læge dit sind» — —
O nei — — ja nei!»
«Er du ræd mig?
Er du bange
at bli fange
i sange
og lange
kys?»
«Jeg er ræd for at synde —»
«— at synde?»
«— din hvide ynde
og nattens ro,
dit sorte øie,
din barm, den høie,
mit blod.»
«Så synd!
Så ta mig!
Min hvide ynde den skjænker jeg dig!
Mit runde legem jeg lænker til dig!
Mit sorte øie skal vinde dig!
Mit bløde hår skal binde dig!
Kyssene ilder dig op!
Barmene tænder din krop!
Men gå ei fra mig!»
«Dit øie, det drar,
det drar, —
og som dine læber vugger,
så vugger mit blod.
Ta mig, ta mig, vugger dine læber,
vugger mit blod.
Dine tænder —
de er hvide — de smiler —
dine hviskende, tiskende tænder! —
Si må jeg, må jeg?
Min pande brænder.
Og dine blikke!
dine rasende søde blikke —
Nei! — jeg vil ikke! — vil ikke!
— dine dragende, sugende ord!
. . . Si må jeg, må jeg?
— dette hvide herinde, —
dette svalende linde,
dette myge, som er kvinde,
under livets for.
Si må jeg, må jeg, du?
— dette myge . .
dette hvide.
En liden strime bare.
En liden blinkende strime bare.
Du er så taus.
Dine læber bæver.»
Om diktet
«Elskovshvisken» står i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893, samlingen som gjorde ham til en av de tydeligste tidlige modernistene i norsk lyrikk. Diktet hører til en bok der stemning ofte er viktigere enn fortelling, og der et jeg møter verden med en blanding av ømhet, uro og nesten komisk hypersensibilitet. Det er ikke pyntet naturlyrikk; det er et nervesystem som skriver seg ut i bilder.
Analyse
Et jeg som ikke finner ro
I «Elskovshvisken» er det første man merker ikke en påstand, men en bevegelse. Diktet tenker gjennom bilder, gjentakelser og brå skift i temperatur. Det er typisk Obstfelder: følelsen forklares ikke, den får lov til å opptre. Når diktet vender tilbake til de samme ordene eller bildene, er det ikke fordi poeten mangler stoff, men fordi bevisstheten går i ring rundt noe den ikke får tak i.
Dette gjør begjær til mer enn et motiv. Det blir en måte å se på. Jeget står ikke trygt utenfor verden og beskriver den; det blir trukket inn i det som sanses. Derfor kan et landskap, en kropp, en lyd eller en liten gest plutselig virke større enn situasjonen skulle tilsi. Obstfelder har en egen evne til å gjøre det lille kosmisk uten å bli helt høytidelig. Det er ofte der det fine og det litt urovekkende møtes.
Form som stemning
Formen er løs, men ikke tilfeldig. Linjene er ofte korte, pustende, nesten musikalske, og diktet lar pauser og brudd gjøre mye av arbeidet. Det finnes en sang i dette, men den går ikke alltid i jevn takt. Den hakker, hvisker, stanser og skyter fart. Slik blir formen en del av meningen: leseren merker synd før leseren egentlig rekker å konkludere med noe om det.
Obstfelder skriver ofte som om moderne erfaring ikke lar seg romme i gamle versformer uten at noe går tapt. Han bruker gjentakelser som trykkpunkter, og bildene får lov til å stå litt åpne. Det gir diktet en merkelig friskhet. Vi får ikke en pyntelig avslutning der alt samles. Vi får heller følelsen av at diktet har vært innom noe sterkt og må trekke seg tilbake før det blir for klart.
Mellom sansning og uro
Det tredje som bærer diktet, er spenningen mellom kropp og det mer flyktige stemningslivet. Obstfelder er sjelden bare mørk eller bare lys; han lar en øm vending få en skygge, og en fortvilet vending få en egen skjønnhet. Slik blir diktet større enn sin situasjon. Det viser et menneske som ikke helt vet om verden er hjem, fremmed sted eller åpenbaring.
Det er nettopp derfor diktet fortsatt virker. Det er ikke først og fremst interessant fordi det “handler om” et tema, men fordi det registrerer et bestemt indre vær. Obstfelder gjør det moderne mennesket lesbart som skjelving, sansning og brudd. Han er ikke redd for det patetiske, og det redder ham ofte fra det banale. Han mener følelsene, også når de står med litt for store øyne.
Kort oppsummert
Elskovshvisken handler om:
- Begjær som en erfaring mer enn en idé
- Synd slik den merkes i rytme, pauser og gjentakelser
- Kropp som en uro diktet ikke prøver å rydde bort
Diktet er varig fordi det tør å la stemningen være sannere enn forklaringen.