Piker (1893)
Samlinger: Digte
(1890.)
1.
Skoven står og mumler.
Hvorfor mumler den?
Elven går og nynner.
Hvorfor nynner den?
Papa sover.
Mama læser.
Jeg tror, jeg vil ud og ro, jeg
. . Fjorden er så vakker!
Hvorfor længes jeg?
Røg! — indunder odden —
Det er dampskibet!
Nestun, Årvig,
Berle, Tangen.
Jeg tror heller, jeg vil ind og spille.
. . Svært så mange drømme.
Hvorfra kommer de?
Vugges de fra skoven
hid til Tosseper?
Tosse-peter.
Tosse-peter.
Nei, dette blir nok ingen «Elverdans», san!
Gud, hvor det er deilig!
Det er så deilig!
Ingen kan da leve
uden toner, lel?
En og . . to og . .
en og . . to og . .
Gad vidst, om der er alfer til, jeg.
. . Dette er jo venstre.
Det skal være her.
Er det det, som banker?
Eller uret mon?
En og to og
en og to og —
Jeg tror sandelig ikke, jeg har noget hjerte, jeg.
. . Skoven står og tier.
Hvorfor tier den?
— Å, her er så ensomt
her på Furulund!
Fangen . . fuglen . .
ensom . . sidder . .
Jeg holder det ikke ud!
2.
Gud, hvor vinden er frisk!
Gud, så sjøerne skvætter!
Gud, som Kathinka var bisk!
Gud, nei se, hvor det letter!
Brus, brus, min båd!
Sus, sus, du viftende vind!
Indimellem skjærene bauter jeg dig ind —
brus, brus, min båd!
3.
Munden kysser jeg,
kinden klapper jeg,
men øinene, øinene —
hader jeg!
Håret gråter jeg i.
Armene sover jeg i.
Men øinene, øinene —
stikker jeg ud!
Hagen kniber jeg!
Næsen bider jeg!
Men øinene, øinene! —
knæler jeg for.
4.
Mod vil jeg ha hos min gut!
Men for mig skal han falde.
Min gut skal knuse alle.
Men jeg vil knuse ham!
Trods vil jeg ha hos min gut!
Men mig skal han lyde!
Blandt mænd kan han byde —
men knæle skal han for mig!
Barsk vil jeg bli mod min gut!
Kjæle får han ikke!
— med søde ord bestikke
sin dronning!
Stolt vil jeg bli mod min gut!
Dyr er denne kvinde!
Med dåd må han vinde
sin dronning!
— Høit vilde jeg hæve min gut!
adel gi ham!
med hjerteblod vi’ ham
til min konning!
Alt vilde jeg gi ham, min gut, —
kroppen og selvet, —
ja dø i helved
for min konning!
Om diktet
«Piker» står i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893, samlingen som gjorde ham til en av de tydeligste tidlige modernistene i norsk lyrikk. Diktet hører til en bok der stemning ofte er viktigere enn fortelling, og der et jeg møter verden med en blanding av ømhet, uro og nesten komisk hypersensibilitet. Det er ikke pyntet naturlyrikk; det er et nervesystem som skriver seg ut i bilder.
Analyse
Et jeg som ikke finner ro
I «Piker» er det første man merker ikke en påstand, men en bevegelse. Diktet tenker gjennom bilder, gjentakelser og brå skift i temperatur. Det er typisk Obstfelder: følelsen forklares ikke, den får lov til å opptre. Når diktet vender tilbake til de samme ordene eller bildene, er det ikke fordi poeten mangler stoff, men fordi bevisstheten går i ring rundt noe den ikke får tak i.
Dette gjør ungdom til mer enn et motiv. Det blir en måte å se på. Jeget står ikke trygt utenfor verden og beskriver den; det blir trukket inn i det som sanses. Derfor kan et landskap, en kropp, en lyd eller en liten gest plutselig virke større enn situasjonen skulle tilsi. Obstfelder har en egen evne til å gjøre det lille kosmisk uten å bli helt høytidelig. Det er ofte der det fine og det litt urovekkende møtes.
Form som stemning
Formen er løs, men ikke tilfeldig. Linjene er ofte korte, pustende, nesten musikalske, og diktet lar pauser og brudd gjøre mye av arbeidet. Det finnes en sang i dette, men den går ikke alltid i jevn takt. Den hakker, hvisker, stanser og skyter fart. Slik blir formen en del av meningen: leseren merker begjær før leseren egentlig rekker å konkludere med noe om det.
Obstfelder skriver ofte som om moderne erfaring ikke lar seg romme i gamle versformer uten at noe går tapt. Han bruker gjentakelser som trykkpunkter, og bildene får lov til å stå litt åpne. Det gir diktet en merkelig friskhet. Vi får ikke en pyntelig avslutning der alt samles. Vi får heller følelsen av at diktet har vært innom noe sterkt og må trekke seg tilbake før det blir for klart.
Mellom sansning og uro
Det tredje som bærer diktet, er spenningen mellom kjønn og det mer flyktige stemningslivet. Obstfelder er sjelden bare mørk eller bare lys; han lar en øm vending få en skygge, og en fortvilet vending få en egen skjønnhet. Slik blir diktet større enn sin situasjon. Det viser et menneske som ikke helt vet om verden er hjem, fremmed sted eller åpenbaring.
Det er nettopp derfor diktet fortsatt virker. Det er ikke først og fremst interessant fordi det “handler om” et tema, men fordi det registrerer et bestemt indre vær. Obstfelder gjør det moderne mennesket lesbart som skjelving, sansning og brudd. Han er ikke redd for det patetiske, og det redder ham ofte fra det banale. Han mener følelsene, også når de står med litt for store øyne.
Kort oppsummert
Piker handler om:
- Ungdom som en erfaring mer enn en idé
- Begjær slik den merkes i rytme, pauser og gjentakelser
- Kjønn som en uro diktet ikke prøver å rydde bort
Diktet er varig fordi det tør å la stemningen være sannere enn forklaringen.