Venner (1893)
Samlinger: Digte
Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, —
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, — den indiske buddha, —
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!
Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.
Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, —
syn,
livsundren!
Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, — tonende —, ildspiral, —
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
— sole i lyshav, sole i tankehav, —
en uendelig, — tonende —, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud —
Lyset!
Sfærer svinger, bølger bæver,
— der, hvor den ene er,
var den anden, —
livceller svæver,
synker mod mørke, hæver sig mod lys,
livceller svæver,
hæver sig,
synker.
Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til —
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!
Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket . . . .
Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?
Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til —
solglød, vi længedes mod,
kvinner, vi ville ofre vårt blod.
Nætterne var så lange og lyse!
Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, naar jeg våker og mindes,
er det, som det rører seg i det golde hotelrum:
Ansegtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Butdha dukker frem af mørket . . . .
Tror
du,
tror
du,
at venner møtes på nye kloder?
Om diktet
«Venner» står i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893, samlingen som gjorde ham til en av de tydeligste tidlige modernistene i norsk lyrikk. Diktet hører til en bok der stemning ofte er viktigere enn fortelling, og der et jeg møter verden med en blanding av ømhet, uro og nesten komisk hypersensibilitet. Det er ikke pyntet naturlyrikk; det er et nervesystem som skriver seg ut i bilder.
Analyse
Et jeg som ikke finner ro
I «Venner» er det første man merker ikke en påstand, men en bevegelse. Diktet tenker gjennom bilder, gjentakelser og brå skift i temperatur. Det er typisk Obstfelder: følelsen forklares ikke, den får lov til å opptre. Når diktet vender tilbake til de samme ordene eller bildene, er det ikke fordi poeten mangler stoff, men fordi bevisstheten går i ring rundt noe den ikke får tak i.
Dette gjør vennskap til mer enn et motiv. Det blir en måte å se på. Jeget står ikke trygt utenfor verden og beskriver den; det blir trukket inn i det som sanses. Derfor kan et landskap, en kropp, en lyd eller en liten gest plutselig virke større enn situasjonen skulle tilsi. Obstfelder har en egen evne til å gjøre det lille kosmisk uten å bli helt høytidelig. Det er ofte der det fine og det litt urovekkende møtes.
Form som stemning
Formen er løs, men ikke tilfeldig. Linjene er ofte korte, pustende, nesten musikalske, og diktet lar pauser og brudd gjøre mye av arbeidet. Det finnes en sang i dette, men den går ikke alltid i jevn takt. Den hakker, hvisker, stanser og skyter fart. Slik blir formen en del av meningen: leseren merker lengsel før leseren egentlig rekker å konkludere med noe om det.
Obstfelder skriver ofte som om moderne erfaring ikke lar seg romme i gamle versformer uten at noe går tapt. Han bruker gjentakelser som trykkpunkter, og bildene får lov til å stå litt åpne. Det gir diktet en merkelig friskhet. Vi får ikke en pyntelig avslutning der alt samles. Vi får heller følelsen av at diktet har vært innom noe sterkt og må trekke seg tilbake før det blir for klart.
Mellom sansning og uro
Det tredje som bærer diktet, er spenningen mellom kosmisk undring og det mer flyktige stemningslivet. Obstfelder er sjelden bare mørk eller bare lys; han lar en øm vending få en skygge, og en fortvilet vending få en egen skjønnhet. Slik blir diktet større enn sin situasjon. Det viser et menneske som ikke helt vet om verden er hjem, fremmed sted eller åpenbaring.
Det er nettopp derfor diktet fortsatt virker. Det er ikke først og fremst interessant fordi det “handler om” et tema, men fordi det registrerer et bestemt indre vær. Obstfelder gjør det moderne mennesket lesbart som skjelving, sansning og brudd. Han er ikke redd for det patetiske, og det redder ham ofte fra det banale. Han mener følelsene, også når de står med litt for store øyne.
Kort oppsummert
Venner handler om:
- Vennskap som en erfaring mer enn en idé
- Lengsel slik den merkes i rytme, pauser og gjentakelser
- Kosmisk undring som en uro diktet ikke prøver å rydde bort
Diktet er varig fordi det tør å la stemningen være sannere enn forklaringen.