Skogviser 3: Pampassange (1893)
Samlinger: Digte
Pampas!
I dit skjød ligger min wigwam, —
ligger den som en datter ved sin moders barm.
Det suser gjennem dit hår.
Er det den store ånds susen, som glider fra
strå til strå, fra træ til træ? — den store ånds
vingeslag fra wigwam til wigwam?
Dine øine ser på mig. Himmelens lys bader
sig i dem. Søerne er dine øine.
Fryd, sorg risler i dine årer. Elvene er
dine årer.
Jeg stod en morgen, da sol randt, på din
høieste høi,
mange gange har skovene byttet blade siden,
jeg la min hånd over mit øie — skarpt som falkens
dengang — og speided.
Og se! Hjerteslag banked i sølvflodens vande.
Og se! Fra det slyngende krat kom min bruds
kano.
Og se! Dine skove svared min rungende hilsen.
Og se! Dine skove svared min bruds elskov.
Ja. Dine skove har set mit hår gråne!
Når mørket svøber jorden ind,
når stormene udsender skingrende jagthyl,
da ræddes kvindernes børn.
Da skjuler de sig.
Da kryber de sammen ved bålet, og taler ikke,
og ler ikke.
Da lider du vist,
du, gjennem hvem den evige ånd, når han svæver
gjennem verdenshallen, slæber sin kappes purpurflige.
Ja, da lider du vist,
du, der er jordens bryst, hvorfra sukke stiger frem
mod stjerner.
Lider også den evige!
Jeg la et perlesmykket bidsel på «den fir-
føddede ørn.»
Jeg la en bæverskindssadel på den ryg, der
ligner llanos.
Og jeg red hen over dine flader i daggry.
Thi der er visdom på din pande i daggry:
Menneske, du er jordens gud!
Høie love har bygget din ånd,
love, som svinger verdenshallens hvælv.
Med høie love skal du bygge din jord,
love, som skjærmer stammernes liv.
Forstod jeg, Pampas, din hvisken?
Se! Pilen dypper sit hår i floden.
Kvindehænder skal salve den sterkes hår.
Men i teltets inderste skal den sterke bøie knæ,
bade den fødendes fødder med tårer,
af sorg over stammernes kiv,
af længsel mod den evige visdom.
Forstod jeg, Pampas, din hvisken?
Jordens børn!
Ikke er I alene under lufthimlene, på floderne
i wigwammerne:
Værer vise!
At I ikke sårer med nidblikke åndeøine,
at I ikke kvæler med kvindejammer åndepulsslag.
Store pampas!
I din favn har natten sovet,
i din favn har hun født sin datter, dagen!
Om diktet
«Skogviser 3: Pampassange» står i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893, samlingen som gjorde ham til en av de tydeligste tidlige modernistene i norsk lyrikk. Diktet hører til en bok der stemning ofte er viktigere enn fortelling, og der et jeg møter verden med en blanding av ømhet, uro og nesten komisk hypersensibilitet. Det er ikke pyntet naturlyrikk; det er et nervesystem som skriver seg ut i bilder.
Analyse
Et jeg som ikke finner ro
I «Skogviser 3: Pampassange» er det første man merker ikke en påstand, men en bevegelse. Diktet tenker gjennom bilder, gjentakelser og brå skift i temperatur. Det er typisk Obstfelder: følelsen forklares ikke, den får lov til å opptre. Når diktet vender tilbake til de samme ordene eller bildene, er det ikke fordi poeten mangler stoff, men fordi bevisstheten går i ring rundt noe den ikke får tak i.
Dette gjør rikkese til mer enn et motiv. Det blir en måte å se på. Jeget står ikke trygt utenfor verden og beskriver den; det blir trukket inn i det som sanses. Derfor kan et landskap, en kropp, en lyd eller en liten gest plutselig virke større enn situasjonen skulle tilsi. Obstfelder har en egen evne til å gjøre det lille kosmisk uten å bli helt høytidelig. Det er ofte der det fine og det litt urovekkende møtes.
Form som stemning
Formen er løs, men ikke tilfeldig. Linjene er ofte korte, pustende, nesten musikalske, og diktet lar pauser og brudd gjøre mye av arbeidet. Det finnes en sang i dette, men den går ikke alltid i jevn takt. Den hakker, hvisker, stanser og skyter fart. Slik blir formen en del av meningen: leseren merker landskap før leseren egentlig rekker å konkludere med noe om det.
Obstfelder skriver ofte som om moderne erfaring ikke lar seg romme i gamle versformer uten at noe går tapt. Han bruker gjentakelser som trykkpunkter, og bildene får lov til å stå litt åpne. Det gir diktet en merkelig friskhet. Vi får ikke en pyntelig avslutning der alt samles. Vi får heller følelsen av at diktet har vært innom noe sterkt og må trekke seg tilbake før det blir for klart.
Mellom sansning og uro
Det tredje som bærer diktet, er spenningen mellom frihet og det mer flyktige stemningslivet. Obstfelder er sjelden bare mørk eller bare lys; han lar en øm vending få en skygge, og en fortvilet vending få en egen skjønnhet. Slik blir diktet større enn sin situasjon. Det viser et menneske som ikke helt vet om verden er hjem, fremmed sted eller åpenbaring.
Det er nettopp derfor diktet fortsatt virker. Det er ikke først og fremst interessant fordi det “handler om” et tema, men fordi det registrerer et bestemt indre vær. Obstfelder gjør det moderne mennesket lesbart som skjelving, sansning og brudd. Han er ikke redd for det patetiske, og det redder ham ofte fra det banale. Han mener følelsene, også når de står med litt for store øyne.
Kort oppsummert
Skogviser 3: Pampassange handler om:
- Rikkese som en erfaring mer enn en idé
- Landskap slik den merkes i rytme, pauser og gjentakelser
- Frihet som en uro diktet ikke prøver å rydde bort
Diktet er varig fordi det tør å la stemningen være sannere enn forklaringen.