Vildanden (1884)
Vildanden er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1884. Det regnes som ett av hans mest subtile og tematisk rike verk — en undersøkelse av hva som skjer når en idealist insisterer på å fortelle sannheten til mennesker som er bygget på løgn.
Handlingen
Gregers Werle kommer hjem etter mange år borte og oppsøker sin barndomsvenn Hjalmar Ekdal. Han oppdager at Hjalmar lever i en lykke han ikke vet er konstruert: kona Gina var tidligere tjenestepike hos Werle-familien og hadde et forhold til Gregers’ far. Datteren Hedvig er sannsynligvis ikke Hjalmars biologiske barn.
Gregers er besatt av det han kaller «livets fordring» — troen på at ekte lykke kun kan bygges på sannhet. Han avslører alt for Hjalmar. Men Hjalmar er ikke laget for sannheten. I stedet for forsoning og frigjøring reagerer han med kald avstandstagen fra Hedvig, den datteren han ellers elsket høyest.
Hedvig, som desperat ønsker å bevise sin kjærlighet til faren, skyter vildanden de holder i loftet — familiens kjæreste eie, et skadet dyr som aldri kan fly fritt igjen. Men det holder ikke. I forvirring og fortvilelse skyter hun seg selv i stedet. Gregers’ idealisme har kostet et barns liv.
Viktige karakterer
- Gregers Werle — idealisten som er overbevist om at sannheten frigjør. Hans godhet er ødeleggende fordi den ikke tar hensyn til hvem menneskene faktisk er.
- Hjalmar Ekdal — selvbedragets mester. En varm og sympatisk mann på overflaten, men uten det indre som trengs for å bære sannheten.
- Hedvig — den fjortenårige datteren. Den eneste i stykket med ekte kjærlighet. Bærer prisen for de voksnes løgn og idealisme.
- Gina — Hjalmars kone. Praktisk, lojal og lavmælt — hun holder familien i gang mens Hjalmar drømmer.
- Dr. Relling — huslegen og cynikeren. Hans begrep om «livsløgnen» er stykkets motstykke til Gregers’ idealisme: folk overlever ved hjelp av de illusjonene de lever i.
Temaer
Livsløgnen er det sentrale begrepet, formulert av Relling: de fleste mennesker er avhengige av en bærende illusjon for å fungere. Å ta den fra dem er ikke å befri dem — det er å ødelegge dem.
Idealismens farer er stykkets mest ubehagelige påstand. Gregers mener han gjør det rette. Han tar grundig feil. Ibsen skriver ikke om skurker, men om en mann hvis godhet er utilstrekkelig fordi den mangler innsikt i det menneskelige.
Symbolet på vildanden gjennomsyrer stykket. Vildanden er skadet, kan ikke fly, og bor i en kunstig skog på loftet. Den er et bilde på Hedvig selv — og på alle menneskene i stykket som er fanget i konstruerte tilværelser og ikke kan komme seg ut.
Analyse og betydning
Vildanden kom etter En folkefiende (1882), der en annen idealist — Dr. Stockmann — fremstilles som helten. I Vildanden snur Ibsen perspektivet: her er idealisten problemet, ikke løsningen. Det er en bemerkelsesverdig selvkritikk, og det gjør Vildanden til et av de mest komplekse og modne verkene i Ibsens forfatterskap.
Stykket er psykologisk tettere enn de fleste av Ibsens tidlige dramaer. Det meste foregår innendørs, i Ekdal-familiens trangt og varmt skildrede leilighet. Spenningen er intern, ikke ekstern. Og katastrofen er ikke dramatisk — den er stille og knusende.