Gjengangere (1881)
Gjengangere er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1881. Det var et av de mest kontroversielle verkene i europeisk teaterhistorie da det kom ut — forbudt på de fleste scener, fordømt av pressen — og er i dag et av Ibsens mest analyserte og beundrede stykker. Det tok opp temaer som ikke fikk lov til å nevnes: arvelig sykdom, ekteskap uten kjærlighet, kirkens hykleri, eutanasi.
Handlingen
Fru Helene Alving har bygget et barnehjem til minne om sin avdøde mann, kaptein Alving — en respektert mann i lokalsamfunnet. Barnehjemmet er ment å tømme mannens arv slik at sønnen Oswald ikke arver noe fra ham. Bare pastor Manders, familiens prest og Helenes gamle venn, vet noe av sannheten.
Sannheten er at kaptein Alving var en mann uten moral — han drakk, bedrog og hadde et utenomektenskapelig forhold med tjenestepiken. Regine, tjenestepiken nå voksen og fortsatt i huset, er hans uekte datter.
Oswald Alving, kunstmaler og bohemsk, kommer hjem fra Paris. Han er syk — en sykdom han trodde skyldtes sitt eget utsvevende liv, men som han nå frykter er arvet. Ibsen navngir den aldri, men samtidens publikum forsto: syfilis.
Oswald forteller faren til sin mor og ber henne om én ting: dersom sykdommen slår til og han mister forstanden, må hun gi ham morfin nok til å dø. Han kan ikke leve som et vegetativt vesen.
Barnehjemmet brenner ned — tilfeldig, men symbolsk. Pastor Manders, som hadde rådet mot brannforsikring av religiøse grunner, stikker fra stedet. I siste scene sitter Helene og Oswald alene i daggryet. Sykdommen slår til. Oswald mumler «solen, solen». Og Helene Alving sitter med morfinen i hånden, ute av stand til å bestemme seg.
Viktige karakterer
- Helene Alving — stykkets sentrum. En sterk, intelligent kvinne som har ofret hele livet på en løgn hun ikke lenger tror på.
- Oswald Alving — sønnen. Et offer for sine foreldres valg. Hans sykdom er bokstavelig talt farens arv.
- Pastor Manders — konformitetens representant. Feig og selvrettferdig, men ikke karikert — han tror genuint på det han sier.
- Regine — den uekte datteren. Ambisiøs, skarp og interessert i sin egen fremtid. Stykkets mest pragmatiske figur.
- Engstrand — Regines far (eller den mannen som oppdro henne). Snediger og utspekulert, men også komisk.
Temaer
Arv og gjentakelse er det bærende bildet: gjengangere er ikke bare spøkelser — det er mønstre som gjentar seg. Fortiden lever i de levende. Ideene, strukturene og syndene til en generasjon hjemsøker den neste.
Samfunnets hykleri er Ibsens anklage. Kaptein Alving ble æret i livet fordi han holdt fasaden. Pastor Manders støtter fasaden videre etter hans død. Ingen vil se sannheten fordi den koster for mye.
Frihet og dens umulighet preger Helene Alvings liv. Hun ville flyktet fra ekteskapet; Manders sendte henne hjem. Hun har levd etter andres normer i tretti år. Stykkets slutt er åpent: kan hun til slutt handle fritt, eller er hun selv en gjenganger?
Analyse og betydning
Gjengangere ble nektet oppsetning i både Danmark, Sverige og Tyskland etter utgivelsen i 1881. Den første offentlige oppsetningen skjedde i Chicago i 1882, av en skandinavisk emigranttrupp. Det gikk ti år før stykket ble spilt i Christiania.
Skandalen skyldtes dels syfilis-tematikken, dels den implisitte kritikken av kirken og ekteskapet som institusjon. August Strindberg og George Bernard Shaw var blant dem som forsvarte det; kritikerne kalte det «moralsk kloakk».
Gjengangere kom direkte etter Et dukkehjem (1879), og kan leses som en mørkere variant av det samme prosjektet: hva koster det å bli i stedet for å gå? Svaret Ibsen gir er dystert.