Selvbiografisk · 1949
På gjengrodde stier (1949)
Hamsuns siste bok, skrevet etter krigen, med forsvar, erindring og selvfremstilling.
Knut Hamsun var over nitti år da han satt og skrev På gjengrodde stier (1949). Han hadde støttet nazistene, mistet sin litterære ære og gjennomgått psykiatrisk undersøkelse og rettssak. Dette er hans svar – hans siste bok, og den er umulig å lese uten å huske hvem som skriver den og under hvilke omstendigheter.
Handling
Boken er ikke en fortelling, men en selvbiografisk beretning i fragment og prosabrokker: Hamsun skriver om perioden etter krigen, om interneringen ved Landvik gamlehjem og ved Vinderen psykiatriske klinikk, om rettssaken, om sin egen alderdom og sviktende hørsel. Han forsvarer seg, men på en indirekte og stolt måte – aldri med ydmykhet, aldri med beklagelse som kan leses som ekte anger.
Prosaen er Hamsuns egne: sene, rytmiske setninger, observasjoner fra naturen og omgivelsene blandet med selvframstilling og polemikk. Det er en gammel manns stemme, og den er ikke brutt.
Viktige karakterer
Hamsun er eneste karakter – og han skriver seg selv med den særegne blanding av selvhevdelse og gammelmannens frihet fra konvensjoner. De han skriver om – psykiateren, dommerne, statsadvokaten – er objekter for hans blikk, ikke subjekter med egne stemmer.
Tema
På gjengrodde stier er ett av de mest utfordrende verkene i norsk litteraturhistorie nettopp fordi det er litterært godt – det er en ekte forfatter som skriver – og moralsk umulig å lese ukritisk. Det er ikke et forsvar for nazisme, men det er heller ikke et oppgjør. Det er en gammel manns nekting av å gi noe annet enn betingede svar.
Boken stiller ubesvarte spørsmål om forholdet mellom forfatterskap og liv, mellom litterær genialitet og politisk ansvar.
Les også
Les også Sult, Landstrykere og Ringen Sluttet.