Når den ny vin blomstrer (1909)

Når den ny vin blomstrer er Bjørnstjerne Bjørnsons siste skuespill, skrevet og uroppført i 1909 – ett år før hans død. Forfatteren var 76 år da han skrev det, og stykket er på mange måter hans litterære testament: et lystspill som insisterer på at livet ikke slutter, at kjærligheten ikke er ungdommens eiendom alene, og at noe nytt alltid kan blomstre – også der man minst venter det.

Handling

Stykket er lagt til et norsk landsted om sommeren, der to generasjoner befinner seg under samme tak med sine respektive kjærligheter, forhåpninger og motsetninger. Den eldre Berent er en velhavende mann som alle rundt ham anser som ferdig med livets store emosjoner. Han er blitt en type – far, patriark, stabilt midtpunkt – men hans eget indre er langt mer levende enn omgivelsene regner med.

Møtet med en ung, livfull Lili vekker ham. Det er ikke en sensuell forelskelse i klisjéens forstand, men noe ekte: en oppdagelse av at lysten til å leve, elske og delta ikke har forlatt ham, at han har latt seg definere av alderens forventninger fremfor av sitt eget hjerte.

Rundt ham spiller de unge ut sine egne kjærlighetshistorier – de to yngre parene i stykket er fulle av den energien og uerfarenheten som gjør unge kjærligheter vakre og krevende på én gang. Bjørnson lar de generasjonenes kjærligheter speile hverandre: den unge forelskelsens intensitet mot den eldre mannens modne, overveide gjenfødsel.

Lystspillets handling beveger seg gjennom misforståelser, avsløringer og til slutt forsoning – det er en klassisk komedie-struktur, men fylt med varme snarere enn farce.

Karakterer

Berent er stykkets mest interessante figur – en mann som har vokst inn i sin sosiale rolle så gradvis at han nesten ikke merket at han mistet kontakten med seg selv. Hans vekst gjennom stykket er ikke dramatisk, men stille og overbevisende: han lærer å si ja igjen, til livet og til kjærligheten.

Lili er ikke et symbol, men en person – ung, ærlig, direkte og uten de sosiale filtreringene de voksne rundt henne har tilegnet seg. Hennes åpenhet er det som bryter gjennom Berents skall.

De yngre parene bringer inn stykkets mer tradisjonelle komedie-elementer: misforståelser, rivalisering og den unge kjærlighetens dramatikk.

Temaer

Fornyelse og mot – tittelen er hentet fra bildet av ny vin som blomstrer: ny begynnelse, uventet liv. Bjørnson sier at dette ikke er forbeholdt de unge. Mot kreves for å åpne seg igjen etter år der man har lukket seg.

Alder som begrensning eller valg – stykket stiller spørsmålet direkte: er det alderen som gjør at Berent er som han er, eller er det valg han har tatt – valg han kan omgjøre? Bjørnson svarer: det er valg.

Generasjoners møte – lystspillets to generasjoner er ikke i strid, men i dialog. De unge lærer ikke av de gamle; de gamle lærer av de unge. Det er en vakker tanke fra en 76 år gammel forfatter.

Historisk og litterær kontekst

Når den ny vin blomstrer ble oppført i 1909 på Nationaltheatret, og Bjørnson deltok selv ved premieren. Det ble hans siste opptreden på en scene. Han døde i Paris i april 1910.

Stykket ble godt mottatt som et bevis på at Bjørnson, i motsetning til mange forfattere, beholdt sin skaperkraft til det siste. Der hvor mange senverker er preget av bitterhet eller resignasjon, er dette et genuint lyst og livsbejaende verk.

I norsk litteraturhistorie er det et kuriosum – verdens eldste nobel-laureats siste stykke – men det er mer enn det. Det er en tekst som sier noe ekte om hva det vil si å forbli levende, i begge ords forstand, lengst mulig.