Olaf Liljekrans (1857)

Olaf Liljekrans (1857) er ett av Ibsens tidligste drama fra Bergen-perioden og det siste han baserte direkte på en folkevise. Det er ikke et modent verk – men det er et stykke der man kan se Ibsen prøve seg på konflikter han vil vende tilbake til med langt større kraft.

Handling

Olaf Liljekrans er forlovet med Ingeborg, men møter i fjellet den mystiske Alfhild – en ung kvinne som har vokst opp isolert fra samfunnet og som lever i sin egen verden av sang og natur. Olaf forelsker seg i henne og vil bryte forlovelsen, men hans mor og slektens forpliktelser trekker ham tilbake. Alfhild er ikke av den verden der forlovelse og arv bestemmer kjærligheten.

Stykket er folkeviseaktig i tonen: det er romantisk, melodramatisk og sterkt preget av nasjonalromantikkens begeistring for den norrøne og pittoreske fortiden. Ibsen er i Bergen som teaterleder og skriver for scenen, ikke for ettertiden.

Viktige karakterer

Alfhild er den interessante figuren – hun er naturmennesket, uberørt av samfunnets konvensjoner, og dermed også den som gjør Olafs konflikter synlige. Han er bundet av det han er forventet å gjøre; hun vet ikke at slike forventninger finnes. Ingeborgs mor er intriganten som driver handlingen fremover uten å ha moralsk overtaket.

Tema

Olaf Liljekrans undersøker i enkel form det som vil bli Ibsens store tema: konflikten mellom individets ønske og samfunnets krav. Her er det kledd i romantisk fjelldrakt og folkevisens musikk, men grunnstrukturen er den samme som man finner igjen i langt modigere form i Peer Gynt og de sene dramaene.

Det er et ungdomsverk, men det er et tydelig første skritt i retning av den dramatikeren Ibsen skulle bli.