Amalie Skram – naturalisme, ekteskap og psykiatrikritikk
Hvem var Amalie Skram?
Amalie Skram (1846–1905) ble innlagt på Gaustad sykehus i 1894, mot sin
vilje. Hun var 47 år gammel, forfatter av fire romaner og midt i arbeidet
med det som skulle bli hennes største verk. Innleggelsen varte i måneder.
Da hun kom ut, skrev hun to romaner om det hun hadde opplevd.
Det er den korteste og mest presise innledningen til Skrams forfatterskap:
hun levde det hun skrev, og det hun levde var ikke lett. Dette er ikke en
biografi om en forfatter som observerte samfunnets skyggesider fra trygg
avstand. Det er en biografi om en forfatter som befant seg midt i dem.
Bergen og det første ekteskapet
Skram ble født i Bergen i 1846 i en borgerlig handelsfamilie der farens
økonomi kollapset da hun var ung. Den sosiale usikkerheten som fulgte –
familien gikk fra respektabilitet til noe mer usikkert – satte spor i henne
og i forfatterskapet.
Nitten år gammel giftet hun seg med en skipskaptein. Ekteskapet varte i
femten år og ga henne to barn og en erfaring av ekteskap som ekteskapet som
institusjon ikke kom godt ut av. Da hun endelig ble skilt, var hun
tredveto år gammel og begynte å skrive.
Det er ikke tilfeldig at Skrams første roman handler om en kvinne i et
umulig ekteskap.
Constance Ring og gjennombruddet
Constance Ring (1885) kom ut da Skram var nesten førti år gammel og
sjokkerte samtiden med sin åpenhet om seksualitet og ekteskapets
dobbeltstandarder. Romanen følger en ung kvinne inn i et ekteskap hun
ikke ønsket, og viser – uten å skjule noe – hva det vil si å leve i et
system der mannens behov er norm og kvinnens ikke teller.
Samtiden reagerte sterkt. Noen med beundring, noen med avsky.
Georg Brandes, som kjente til det meste av nordisk litteratur, leste henne
med interesse. Det norske borgerskapet leste henne med ubehag.
Skram var ikke interessert i at det skulle føles komfortabelt.
Hellemyrsfolket
Romanserien Hellemyrsfolket (1887–1898) er Skrams mest ambisiøse verk
og ett av de mest konsekvente naturalistiske prosjektene i nordisk
litteratur. Over fire bind følger hun en fattig Bergen-familie gjennom
generasjoner – og viser, uten sentimentalitet, hvordan fattigdom,
alkoholisme og sosial utstøting reproduserer seg selv.
Det er ikke en roman om at enkeltpersoner er svake. Det er en roman om
at systemet er konstruert slik at de svakeste ikke kommer seg opp. Arv
og miljø er ikke metaforer hos Skram – de er mekanismer hun dissekerer
med kirurgisk tålmodighet.
Naturalismens deterministiske menneskesyn er sjelden blitt fremstilt
med like stor litterær kraft i norsk prosa.
Psykiatrien og sykehusromanene
I 1894 ble Skram innlagt på Gaustad etter det som ble beskrevet som et
nervøst sammenbrudd. Behandlingen hun mottok – fra overlege Johan
Herman Wedel-Jarlsberg, som mente å vite bedre enn pasienten hva
pasienten trengte – ble grunnlaget for hennes to siste romaner.
Professor Hieronimus og På St. Jørgen (begge 1895) er ikke roman à
clef i tradisjonell forstand. De er dokumentasjon. Skram skildrer et
system der legenes autoritet er absolutt, pasientens ord er ugyldige,
og innleggelse kan brukes som instrument mot kvinner som ikke oppfører
seg i henhold til omgivelsenes forventninger.
Romanene ble lest som sensasjonslitteratur i samtiden. De er i dag
anerkjent som noe langt viktigere: tidlige og skarpe kritikker av
psykiatrisk maktmisbruk, skrevet av en forfatter som visste hva hun
snakket om fordi hun hadde vært der.
Hva hun etterlater seg
Skram døde i København i 1905, trettifem år etter at hun begynte å
skrive. Forfatterskapet hennes er ikke stort i antall bind, men det er
kompromissløst i intensitet.
Det som skiller henne fra mange av samtiden – også de naturalistiske –
er at hun aldri skriver om kvinner som type. Hun skriver om kvinner som
mennesker i konkrete situasjoner med konkrete begrensninger. Constance
er ikke et symbol på undertrykkelse; hun er en person som lever i det.
Hellemyrsfolket er ikke en allegori over arv og miljø; det er en familie
i Bergen.
Den presisjonen er grunnen til at Skram leses i dag.