Avkom (1898)

Avkom (1898) er det fjerde og avsluttende bindet i Amalie Skrams Hellemyrsfolket-serie, og det stiller det spørsmålet serien har kretset rundt fra første side: om det er mulig å komme seg ut av en arv man aldri har bedt om.

Handling

Fokus flyttes nå til den neste generasjonen – barna og barnebarna av menneskene vi fulgte gjennom Sjur Gabriel, To venner og S.G. Myre. De bærer videre på belastningen fra foreldrene: fattigdommen, alkoholen, den sosiale stigmatiseringen som har lagt seg som et lag over slekten. Skram undersøker om barn av knuste mennesker er dømt til å bli knuste selv, eller om det finnes noe som kan bryte mønsteret.

Svaret er ikke enkelt. Naturalismens logikk tillater ikke lettkjøpte frisvar. Det romanen gjør, er ikke å frigjøre karakterene, men å vise hvilke krefter som holder dem nede og hvor dypt disse kreftene stikker.

Viktige karakterer

Karakterene i Avkom er unge mennesker som bærer fortiden som en fysisk tyngde. Skram lar dem ikke være symboler – de er mennesker med egne ønsker som støter mot strukturer de ikke valgte. Det er den typen presisjon som gjør Skram til noe annet enn en politisk pamflettist: hun viser individet, ikke kategorien.

Tema

Arv og miljø er seriens konstante temaer, og i Avkom nås en syntese. Spørsmålet om determinisme – om mennesket er herre over sin skjebne – stilles med full tyngde. Skram svarer ikke med håp, men heller ikke med kynisme. Det er nærmere en diagnose: her er hva som skjer, og her er hvorfor.

Avkom er et naturalistisk verk i ordets strengeste forstand og Skrams avslutning på et forfatterskap som tok de mørkeste sidene av det borgerlige og det fattige livet like alvorlig.

Les også

Les også Sjur Gabriel, To Venner og Sg Myre.