Arne Garborg – Jæren, pietismen og modernitetens tomhet
Hvem var Arne Garborg?
Det finnes et brev Arne Garborg skrev til en venn der han beskriver
faren som «et menneske ødelagt av kristendommen». Faren tok sitt eget
liv i 1870, da Garborg var atten år. Denne hendelsen – og det religiøse
klimaet som omga den – ble aldri noe Garborg la bak seg. Han dro det
med seg gjennom et langt forfatterskap og undersøkte det fra alle
kanter uten å bli ferdig med det.
Garborg (1851–1924) er en av de viktigste stemmene i norsk litteratur
fra det moderne gjennombrudd, og han er mer sammensatt enn kategorien
tilsier. Han var radikalt samfunnskritisk og dypt interessert i tradisjon.
Han forkastet pietismen og forsto den innenfra. Han kjempet for nynorsk
og levde i årevis i Kristiania. Motsetningene er ikke tilfeldige – de er
Garborg.
Jæren
Garborg ble født på Time på Jæren i 1851. Jæren er et flatt,
vindeksponert landskap uten fjell å skjule seg bak – naturen gir
ingenting å gjemme seg i. Det er ikke tilfeldig at Garborgs beste
tekster har samme kvalitet: de lar ikke karakterene skjule seg.
Faren var bonde og pietist, dypt overbevist om at synden var overalt
og at Guds krav var absolutte. Denne religiøsiteten preget hjemmet og
preget Arne – ikke slik at han ble pietist, men slik at pietismen ble
det han aldri sluttet å tenke på. Man forlater ikke det man er vokst
opp i ved å avvise det. Man bærer det med seg.
Fra Jæren til Kristiania
Garborg studerte og arbeidet seg inn i Kristiania-miljøet på 1870-
og 80-tallet, der han ble journalist og samfunnsdebattant. Han deltok
aktivt i språkdebatten og tok Ivar Aasens landsmål i bruk – ikke bare
som politisk standpunkt, men som det naturlige skriftspråket for den
kulturen han kom fra.
I Kristiania møtte han det moderne gjennombrudd: den skandinaviske
bevegelsen, inspirert av Georg Brandes, som krevde at litteraturen
skulle sette virkelige problemer under debatt. For Garborg handlet
dette ikke om å avvise fortiden, men om å undersøke den ærlig.
Fred
Fred (1892) er Garborgs viktigste roman og ett av de mest inngående
portrettene av religiøs angst i norsk litteratur. Enok Hove vokser opp
i det samme pietistiske klimaet Garborg kjente fra barndommen. Han
forsøker å leve etter Guds krav og klarer det ikke – ikke fordi han er
et dårlig menneske, men fordi kravene er konstruert for å ikke kunne
oppfylles.
Det Garborg viser med Fred er noe mer subtilt enn en kritikk av
pietismen som teologi. Han viser hvordan en bestemt form for
religiøsitet virker som et psykologisk system – et system som bruker
skyld som drivstoff og skaper mennesker som aldri finner ro.
Enok Hoves skjebne er ikke en allegori. Den er en diagnose.
Trætte mænd
Der Fred undersøker pietismens psykologi på landet, undersøker
Trætte mænd (1891) modernitetens psykologi i byen. Romanens
hovedperson er urban, intellektuell og fullstendig uten ankerfeste.
Han har forlatt troen og funnet ingenting å erstatte den med. Resultatet
er en eksistensiell tomhet som Garborg beskriver med klinisk nøyaktighet.
Trætte mænd er ett av de tidligste norske eksemplene på det som
siden ble kalt modernitetens krise: det tomrommet som oppstår når
tradisjonelle verdier er borte og ingenting har fylt plassen. Garborg
kom til dette temaet før de fleste og behandlet det uten sentimentalitet.
Haugtussa
Haugtussa (1895) overrasker den som leser Garborg kronologisk.
Etter de mørke prosaromanene kommer en lyrisk syklus om Veslemøy,
en ung jente med evne til å se det overnaturlige, skrevet i et
landskap som er umiskjennelig Jæren.
Samlingen er ikke en eskapisme fra de store spørsmålene – den er et
annet svar på dem. Der prosaen undersøker hva modernitet og religion
gjør med mennesket analytisk, lar Haugtussa det skje gjennom bilde
og sang. Det er en vekslende og poetisk samling, og Edvard Griegs
tonesetting av deler av den har gjort noen av diktene til en del av
den norske sangskatten.
Hva han etterlater seg
Garborg døde i 1924, etter et forfatterskap som strekker seg over
femti år og stadig vender tilbake til de samme spørsmålene: tro og
tvil, tradisjon og modernitet, skyldfølelsens mekanismer.
Han er ikke den mest leste av de store realistene i dag. Men han er
kanskje den som tar de psykologiske og religiøse spørsmålene mest
alvorlig – og det er ikke uviktig. Fred leses fortsatt fordi den
beskriver noe ekte: hva det vil si å vokse opp i et system der
skammen er innebygget, og hva det koster å bære den videre.