Arne (1858)

Det finnes noe i åpningslinjen som setter tonen for hele fortellingen: «Jeg reiste hjemmefra om høsten, med tunge tanker og et lett sinn.» Bjørnson er i 1858 en ung forfatter, men han vet allerede at spenningen i den norske bondefortellingen ikke sitter i idyllen – den sitter i det som trekker i to retninger på en gang.

Handling

Arne Kampen er sønn av Nils, en mann som engang var kjent for sine fiolinferdigheter og sitt rastløse sinn, men som ble en tung og innesluttet bonde. Arne har arvet noe av farens uro – men vokste opp med en mor som holder ham fast. Han drømmer om å reise ut, men vet ikke riktig hva han skulle gjøre der ute.

Fortellingen følger Arnes indre bevegelse over noen avgjørende år. Han møter Eli, datter av en nabo, og kjærligheten til henne begynner å konkurrere med lysten til å forlate dalen. Langsomt endres spørsmålet han stiller seg: ikke lenger «skal jeg bli eller dra?», men «hva slags liv vil jeg leve, og med hvem?»

Viktige karakterer

Arne er en ung mann med mye følsomhet og lite språk for den. Han bærer farens arv uten å helt forstå hva den er. Margit, moren, er knyttet til gården og til sønnen med en intensitet som er kjærlighet og lenker på én gang – ikke ond, men altfor tett. Eli er rolig der Arne er urolig, og det er nettopp det som trekker ham til henne.

Tema

Arne er en fortelling om arv og frihet – men Bjørnson er klok nok til ikke å gjøre dem til enkle motsetninger. Arnes lengsel er ikke en flukt fra noe ondt, men en naturlig impuls hos et ungt menneske som ennå ikke vet hva han skal stille opp med seg selv. Bygda er ikke fengsel, men en ramme han ikke har funnet mening i ennå.

Romanen er preget av norsk natur som mer enn kulisse: skogen, dalen og fjellene er ikke bakgrunn, men en del av Arnes psyke. Det er et grep Bjørnson deler med samtiden, men bruker mer bevisst enn mange.