En glad gut (1860)

En glad gut er en av Bjørnstjerne Bjørnsons mest elskede bondefortellinger, og den er blitt stående som en av de vakreste skildringene av norsk oppvekst på landsbygda. Utgitt i 1860, forteller den om Øyvind Plassen – en fattig bondegutt med en livsglede og viljestyrke som bærer ham gjennom hindringer de fleste ville ha snublet over.

Handling

Det berømte åpningsbildet er ikonisk i norsk litteratur: Øyvind som liten gutt sitter på morens fang og ler av lyset. Moren sier: «Av den gutten må der bli noe rart.» Og hun får rett.

Øyvind vokser opp på et lite husmannsbruk under gården Heidegards. Som barn redder han en kje (geit) fra et stup, og dens eier – den rike bondedatteren Marit Heidegards – sender guten som takk med far sin til skolen. Der starter vennskapet mellom Øyvind og Marit, et vennskap som med årene utvikler seg til kjærlighet.

Men veien er ikke lett. Marits bestefar, den gamle Heidegards, er en stolt og rigid bonde som ikke vil ha en husmannssønn til sin barnebarnedatter. Han setter foten ned: Marit og Øyvind skal holde seg fra hverandre.

Øyvind svarer på avvisningen med å arbeide og studere. Han tar skolegang på alvor, søker seg til folkehøgskolen og viser igjen og igjen at han er mer enn sin lavere byrd. Romanen er ikke en fortelling om urettferdighet som rammes av nemesis – den er en fortelling om at karakter teller, at arbeid nytter, og at en god natur setter spor i verden.

Til slutt vinner Øyvind frem. Den gamle Heidegards gir sin velsignelse, og Marit og Øyvind finner hverandre.

Karakterer

Øyvind er en av de mest sympatiske ungdomssskikkelsene i norsk litteratur. Han er ikke en opprører – han er en som ærlig og iherdig arbeider seg opp. Han har ingen bitterhet i seg, bare en rotfestet tro på at innsats lønner seg.

Marit Heidegards er klok og sterk – hun holder fast ved følelsen for Øyvind selv under presset fra bestefaren. Bjørnson gir henne en modig selvstendighet som ikke var selvfølgelig i bondefortellinger fra denne epoken.

Den gamle Heidegards er ikke en ond figur, men en representant for det gamle bondesamfunnets rangordning. Hans overbevisning om at klasse og stand sier noe vesentlig om et menneskes verdi er ikke ondskap – det er en inngrodde forestilling som Bjørnson stiller spørsmål ved.

Læreren Baard spiller en avgjørende rolle i Øyvind utvikling. Han er den voksne som ser hvem Øyvind kan bli – og som gir ham midlene til å nå dit.

Temaer

Utdanning som frigjøring er et gjennomgående tema. Øyvind bøker seg ikke for hindringene – han leser seg forbi dem. Folkehøyskolen og den nye norske allmueskolen er arenaer der ung talent fra alle klasser kan blomstre.

Optimisme og vilje – romanen er en av norsk litteraturs mest oppriktige hyllester til tanken om at det er mulig å forbedre sin situasjon. Bjørnson hadde stor tro på den norske bonden og bondekulturens verdi – og En glad gut er et uttrykk for dette.

Kjærlighet mot tradisjon – klasseskillet mellom Øyvind og Marit er ikke bare romantisk hinder, det er en konkret sosial barriere som Bjørnson lar bli utfordret og til slutt overvunnet.

Historisk og litterær kontekst

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) ble en av de mest innflytelsesrike kulturpersonlighetene i norsk historie – han var forfatter, dramatiker, avismann og politisk agitator, og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1903. Bondefortellingene hans fra 1850- og 1860-tallet – Synnøve Solbakken, Arne og En glad gut – var med på å forme det norske selvbildet i en periode da nasjonsbyggingen var i full gang.

En glad gut er fortsatt en del av norsk skoletradisjon og brukes som eksempel på bondefortellingens særtrekk: enkelt, direkte, med sterk tro på menneskelig godhet og moralsk vekst.

Les mer i sammendrag og analyse av En glad gut.