Alexander Kielland – realisme, samfunnskritikk og Stavanger i norsk litteratur
Hvem var Alexander Kielland?
Det er noe nesten programmatisk over Alexander Kiellands biografi: han var arving til en av Stavangers velstående handelsfamilier, og han brukte forfatterskapet til å dissekere det borgerskapet han selv kom fra med en kirurgisk, nesten fornøyelig presisjon. Av de fire store i norsk litteratur — Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Kielland — er han den skarpeste satirikeren. Ikke den mildeste samfunnskommentatoren, ikke den mest psykologisk komplekse, men den som skriver med minst illusjoner om det han beskriver, og som har ordene til å vise det uten å rope.
Så trakk han seg gradvis tilbake fra skjønnlitteraturen. Tidlig i 1890-årene gikk han inn i offentlig tjeneste — først som borgermester i Stavanger, senere som amtmann i Romsdal. Det er en avslutning som er mer kiellandsk enn noen av romanene hans.
Stavanger-barnet som ville rive Stavanger ned
Alexander Kielland ble født 18. februar 1849 i Stavanger, inn i en av byens ledende handelsfamilier. Stavanger på midten av 1800-tallet var en by der penger, religion og sosial rang ble administrert i tett samarbeid — et system som fungerte godt for de som var inne i varmen, og var ganske ubarmhjertig mot de som ikke var det. Kielland vokste opp innenfra dette systemet. Det er trolig grunnen til at han beskriver det så presist. Han trengte ikke å konstruere borgerskapet som type. Han kjente dem.
I romanene fra Stavanger-miljøet fungerer byen nesten som et laboratorium for norsk borgerskapskultur i miniatyr. Stavanger er ikke bare et sted, men en modell for borgerskapets måte å organisere seg på. Kielland er ikke interessert i pittoresk regionskoloritt. Han er interessert i makt: hvem har den, hvordan den opprettholdes, og hva det koster de som befinner seg under den.
Debuten og det moderne gjennombrudd
Kielland debuterte i 1879 med novellesamlingen Novelletter, og debuten kom i en periode da skandinavisk litteratur var i ferd med å skifte karakter. Den danske kritikeren Georg Brandes hadde i 1871 holdt sine berømte forelesninger i København der han oppfordret forfatterne til å sette virkelige problemer under debatt — ikke nasjonalromantisk drømming om fjell og fortid, men samtiden, klasseforskjeller, religion, makt. Kielland var kanskje den norske forfatteren som mest konsekvent tok Brandes’ program på alvor. Novellene hans viser fra starten den samme presise ironien som romanene, bare i mer konsentrert form — kortformen passer satirikeren godt.
Det moderne gjennombrudd er lett å beskrive som et litteraturhistorisk begrep og lett å miste av syne som en faktisk holdning. Hos Kielland er det sistnevnte: litteraturen er et instrument for å si noe sant om det som faktisk foregår, og det som faktisk foregår i borgerskapets Stavanger er ikke særlig flatterende.
Romanene — ironien som metode
Garman & Worse (1880) regnes som Kiellands hovedverk, og det er en roman som er morsom på en ubehagelig måte. Den skildrer en fremstående handelsfamilie — deres rikdom, deres selvbilde, deres omsorg for byens moral — og lar dem gradvis avsløre sitt eget hule midtpunkt. Kielland er ikke sint i åpenbar forstand. Han observerer. Det er verre.
Skipper Worse (1882) retter blikket mot pietismen, den religiøse vekkelsebevegelsen som hadde sterk innflytelse i Stavanger. Romanen er ikke et frontalangrep på troen som sådan, men på den måten religiøs fromhet kan bli et instrument for sosial kontroll — der det åndelige og det borgerlige faller så naturlig sammen at ingen stiller spørsmål ved det lenger. Kielland stiller spørsmålet. Det skulle vise seg å koste ham.
Arbeidsfolk (1881) tar embetsverket og byråkratiet under behandling — et system der rang, prestisje og nettverk er mer avgjørende for utfall enn rettferdighet eller kompetanse. Her er Kielland på sitt mest systemkritiske. Han interesserer seg ikke bare for enkeltindivider som svikter, men for strukturer som gjør svik til det naturlige valget.
Språket er klart og kontrollert, nesten uanstrengt, noe som gjør ironien desto skarpere. Satirens styrke i disse romanene — og det er noe Kielland deler med få norske prosaister — er at den moraliserer sjelden direkte. Han peker ikke. Han viser. Karakterene avslører seg gjennom det de sier, det de unnlater å si, og særlig gjennom det de ikke ser selv. Romanene er tydelig idébårne — de undersøker systemer like mye som individer — og det er en annen ambisjon enn Ibsens psykologiske dybde eller Hamsuns nervøse modernisme, ikke en svakere.
Pensjonsstriden og slutten på forfatterskapet
Det finnes en episode i Kiellands liv som sier mer enn de fleste romanene: striden om statspensjonen. Kielland søkte om det statlige forfatterstipendiet som den norske staten bevilget til anerkjente forfattere. Saken ble behandlet i Stortinget midt på 1880-tallet og utløste betydelig motstand — fordi Skipper Worse hadde kritisert pietismen, og dermed tråkket på tungtveiende religiøse og konservative interesser. Kielland fikk til slutt innvilget støtten, men etter en politisk konflikt som satt i.
Kielland reagerte ikke med å bli mer forsonlig. Han hadde ikke det temperamentet. Tidlig i 1890-årene trakk han seg likevel gradvis tilbake fra skjønnlitteraturen. Om det var fordi han hadde skrevet seg tom, fordi han hadde mistet troen på at det nyttet, eller fordi hele pensjonsstriden hadde gjort ham ferdig med den offentligheten han hadde skrevet for, vet vi ikke sikkert. Sannsynligvis litt av alt tre.
I stedet tok han det steget som er det puristiske litteraturmenneskets mareritt og det ironiske ettermælets gave: han gikk inn i offentlig tjeneste. Den skarpeste satirikeren av det norske embetsverket og borgerskapet ble borgermester i Stavanger og siden amtmann i Romsdal. Kielland selv ville antagelig ha skrevet om det — hvis han hadde hatt en annen å bruke det på.
Hva han etterlater seg
Kielland døde i 1906. Litteraturhistorien har siden behandlet ham pent, men litt upresist. Han omtales gjerne som «en av de fire store» og som en representant for «det moderne gjennombrudd» — korrekte kategorier, begge to, men de beskriver kassen han er lagt i snarere enn ham selv.
Det særegne ved Kielland er at han er den norske prosaisten fra perioden som best forstår hva ironi faktisk er: ikke sarkasme og ikke spott, men den kliniske distansen som lar noe se tydelig ut uten at forfatteren trenger å heve stemmen. Romanene hans leses godt i dag ikke som historiske dokumenter over 1800-tallets Stavanger, men som presise observasjoner av en type menneskelig organisering som ikke har gått av moten. Borgerskapet har bare byttet adresse.