En upålitelig forteller gir en framstilling leseren har grunn til å tvile på. Tvilen kan gjelde hva som skjedde, hvordan hendelsene forstås, eller vurderingen av mennesker og handlinger.
Det avgjørende er at teksten gir holdepunkter for tvilen. En jeg-forteller er ikke automatisk upålitelig, og en upålitelig forteller trenger ikke lyve med vilje.
Hva kan være upålitelig?
En nyttig begynnelse er å spørre om problemet gjelder hendelsen, forklaringen eller vurderingen. En forteller kan være troverdig på ett område og mindre troverdig på et annet.
Tenk på dette oppdiktede eksemplet: En forteller sier at han bare ville hjelpe naboen. Senere beskriver han hvordan han tok naboens penger uten å spørre. Hendelsen kan være gjengitt korrekt, mens forklaringen «jeg hjalp» blir vanskelig å godta.
Leseren avviser da ikke nødvendigvis hele historien. Det er fortellerens forståelse av sin egen handling som kommer under press.
Kjennetegn du kan undersøke
| Tegn i teksten | Spørsmål til analysen |
|---|---|
| To beskrivelser av samme hendelse motsier hverandre | Hva endrer seg, og forsøker fortelleren å forklare forskjellen? |
| Fortellerens ord og handlinger trekker i ulike retninger | Undergraver handlingen bildet fortelleren gir av seg selv? |
| Andre personer reagerer annerledes enn fortelleren forventer | Gir reaksjonen en alternativ forståelse? |
| En viktig opplysning kommer sent | Hvordan forandrer den det vi allerede har lest? |
Ingen av tegnene er et bevis alene. En sen opplysning kan være et vanlig grep for å skape spenning. En uenighet mellom to personer forteller heller ikke automatisk hvem som har rett.
Begrenset perspektiv er ikke det samme
Alle fortellere velger ut noe, og mange har begrenset kunnskap. En person kan fortelle sannferdig om det hun så, uten å vite hva som skjedde i et annet rom.
Upålitelighet blir særlig relevant når teksten gir leseren grunn til å forstå eller vurdere situasjonen annerledes enn fortelleren gjør. Skill derfor mellom «fortelleren vet ikke alt» og «teksten gir grunn til å tvile på denne forklaringen».
Et begrenset perspektiv kan være med på å skape upålitelighet, men det er ikke nok å navngi perspektivet. Du må vise hva begrensningen gjør med framstillingen.
Eksempel: Sult
I Sult følger vi en navnløs jeg-forteller gjennom sult, skriving og møter i Kristiania. Romanen lar ham framstille sine egne forklaringer samtidig som handlingene hans gjør forklaringene vanskelige å holde fast ved.
Et konkret eksempel er pengene han får i en butikk ved en feil, og deretter gir til en kakekone. Handlingen kan undersøkes som både en moralsk gest og et forsøk på å håndtere skam. I en analyse er spørsmålet ikke bare om han «er ærlig», men hvordan han forklarer og vurderer det han gjør.
Senere oppsøker han kakekonen og hevder at pengene var en forskuddsbetaling for kaker. Leseren kjenner den tidligere scenen og kan sammenligne gaven med den nye forklaringen. Det gir et konkret holdepunkt for å undersøke upåliteligheten i selvframstillingen.
Eksemplet gir ikke grunnlag for å erklære at alt fortelleren opplever, er innbilt. Se også karakteranalysen av Sult.
Eksempel: Pan
I Pan forteller Glahn om sitt forhold til Edvarda. Teksten gir også plass til en annen stemme i den avsluttende beretningen om Glahns død. Det gjør det mulig å sammenligne framstillinger av samme menneske.
Den andre stemmen er ikke nødvendigvis en nøytral fasit. Sammenlign heller hva hver forteller legger merke til, hvilke handlinger de forsøker å forklare, og hva de selv har å vinne på forklaringen. Ulike perspektiver kan gi innsikt uten at ett av dem løser alle spørsmål.
Slik begrunner du tolkningen
Bruk en bestemt påstand fra fortelleren og sammenlign den med en hendelse, en reaksjon eller en senere opplysning. Forklar hva avstanden mellom dem gjør med lesningen.
En anvendelig formulering er: «Fortelleren beskriver handlingen som …, men … gir grunn til å lese den annerledes. Det svekker særlig troverdigheten i vurderingen av …» Fyll inn tekstbelegg; formuleringen er ikke en ferdig analyse.
Vurder også en alternativ forklaring. Kanskje fortelleren husker feil, mangler kunnskap eller har endret forståelse. En begrunnet tolkning viser hvorfor akkurat denne passasjen peker mot upålitelighet.
Fortelleren er ikke forfatteren
En roman kan la en stemme bortforklare noe for at leseren skal oppdage bortforklaringen. Da uttrykker fortellerens vurdering ikke nødvendigvis forfatterens syn.
Det skillet gjelder også autofiksjon. Selv når forteller og forfatter har samme navn, må vi undersøke hva den litterære stemmen gjør i teksten.
Les videre
- Sult – selvframstilling og indre uro.
- Pan – Glahn, Edvarda og fortellerperspektiv.
- Tema og budskap – fra observasjon til større tolkningsspørsmål.
- Litterær analyse – sjangre, begreper og eksempler.
Kilder
- Dan Shen: Unreliability, The Living Handbook of Narratology – faglig definisjon og skillet mellom gjengivelse, tolkning og vurdering.
- Knut Hamsun: Sult (1890) og Pan (1894). Eksemplene gjelder fortellergrep i verkene; bruk egen utgave for sidetall.
- Sult, tredje stykke hos Bokselskap – originaltekst om pengene og kakekonen.
- Sult, fjerde stykke hos Bokselskap – fortellerens nye forklaring på pengene.
- Innledning til Pan hos Bokselskap – romanens to fortellerstemmer og selvforsvar.