Oskar Braaten – arbeiderklassen, Kristiania og en litteratur ingen hadde skrevet før
Hvem var Oskar Braaten?
Oskar Braaten (1881–1939) var ikke en forfatter som studerte
arbeiderklassen. Han var en del av den. Han vokste opp i Kristiania i
et miljø av tekstilarbeidere, leiegårdbeboere og folk som levde tett på
den sosiale kanten, og han arbeidet selv i fabrikk fra ung alder.
Da han begynte å skrive, var det om det han kjente. Det høres enkelt ut,
men det var ikke vanlig. Den norske litteraturen på begynnelsen av 1900-
tallet hadde ikke mange stemmer fra Oslos østkant. Braaten ga den en.
Kristiania-barnet
Braaten vokste opp i Kristiania i en tid da byen vokste raskt og
arbeiderklassen var i ferd med å bli en politisk og kulturell kraft.
Leiegårdene på østkanten – trange, støyende, fulle av folk som kjente
hverandres liv tettere enn de ønsket – var hans første skole i menneskelig
observasjon.
Han arbeidet i tekstilindustrien som ung, og denne erfaringen fra
fabrikk og arbeidsliv ga ham noe som er vanskelig å tilegne seg på
annen måte: en innenfra-kunnskap om hva arbeid faktisk er, og hva det
gjør med menneskene som utfører det dag etter dag.
Ulvehiet og gjennombruddet
Ulvehiet (1911) er en roman om en leiegård, men det er mer presist
å si at den er en roman om menneskene som bor i en leiegård – og om
systemet som plasserer dem der og holder dem der.
Braaten skriver ikke med bitterhet. Det er kanskje det mest overraskende
ved romanen: den er ikke sint. Den er presis. Karakterene er fulle av liv,
av humor og varme og feil, og det er nettopp det som gjør den sosiale
kritikken så effektiv. Braaten viser ikke et proletariat som lider symbolsk.
Han viser mennesker som lever konkrete liv under konkrete begrensninger.
Det er en annen og vanskeligere form for samfunnskritikk enn den som
opererer med typer og allegorier.
Ungen og teatret
Ungen (1911) kom samme år som Ulvehiet og viser en annen side av
Braatens talent: evnen til å skrive for scenen. Teaterstykket utspiller
seg i de samme miljøene som romanen, men dramatikken krever noe annet
enn prosaen – konsentrerte konflikter, dialoger som bærer hele vekten,
karakterer som åpenbarer seg i handling.
Braaten mestrer det. Ungen er blitt satt opp jevnlig siden premieren
og fungerer fortsatt på scenen, noe som er det beste beviset på at
karakterene og situasjonene ikke er tidsbundne typer men gjenkjennelige
mennesker.
Språk og tone
Det som skiller Braaten fra mange av hans samtidige som skrev om
arbeiderklassen, er tonen. Han skriver med varme – ikke sentimentalitet,
men en ekte respekt for menneskene han skildrer. Humoren er til stede,
den tøffe hverdagshumoren som er en overlevelsesmekanisme i trange kår.
Språket bærer preg av det muntlige. Dialogene er naturlige på en måte
som er vanskelig å oppnå og lett å ødelegge. Braaten ødelegger det ikke.
Hva han etterlater seg
Braaten er ikke en av de forfatterne som preger norsk litteraturhistorie
med store teorier om samfunnet eller med formeksperimenter. Han er noe
annet: en forfatter som ga litterær form til et hverdagsliv som knapt
hadde eksistert i norske bøker før ham.
Det er ikke en liten ting. Litteraturen forteller oss hvem som teller,
hvem sine liv er verdt å skildre, hvem sine erfaringer er interessante
nok til å bli til kunst. Braaten svarte på det spørsmålet uten å
formulere det som et program. Han bare begynte å skrive om østkanten,
og det viste seg å være nok.