Sigurd Slembe (1862)
Sigurd Slembe er en av de mer fascinerende skikkelsene i norsk middelalderkronikk – en tronkraver som drepte en konge, ble fanget og henrettet, og som historien husker som «den slemme». Bjørnson bruker ham i dette tre-dels dramaet fra 1862 til å stille spørsmål som ikke lar seg besvare enkelt: Hva er retten til å styre? Hva skiller opprøret fra forbrytelsen?
Handling
Nu skal du høre, hellig Olaf! Idag vandt jeg paa Bejntejn. Bejntejn var den stærkeste i Landet. Nu er jeg!
Sigurd tror han er en rettmessig arving til den norske tronen. Han er sterk, stolt og overbevist om sin rett – og det er denne overbevisningen som både driver ham og til slutt feller ham. Han dreper kong Harald Gille, forsøker å samle støtte, og kjemper for å hevde sin plass – men systemet er sterkere, og de som sitter med makt har ingen interesse av å anerkjenne hans krav.
Bjørnson skriver ham ikke som en entydig helt eller en entydig skurk. Det er det som gjør stykket interessant.
Viktige karakterer
Sigurd Slembe er et portrett av en mann der idealisme og maktbegjær er vanskelige å skille fra hverandre. Han kjemper for noe han tror er rett, men midlene han bruker, gjør ham til det som folks hukommelse sier han var. Biskopen og de kirkelige makthaverne er de virkelig kyniske – Sigurd er i sammenligning nesten naiv.
Tema
Sigurd Slembe undersøker legitimitet: hvem bestemmer hvem som «har rett»? Bjørnson bruker middelalderhistorien til å stille spørsmål om makt, opprør og hvem som får skrive historien. Det er et av de tidligste norske dramaene som bruker historien ikke som dekorasjon, men som analytisk redskap.