Når vi døde vågner (1899)

Når vi døde vågner (1899) var det siste dramaet Ibsen fullførte – og han kalte det selv et «dramatisk epilog». Det er et oppgjør med kunsten og med livet, skrevet av en gammel mann som vet at han nærmer seg slutten og som insisterer på å si noe sant om det.

Handling

Professor Arnold Rubek er en verdensberømt billedhugger som er på kursted med sin unge kone Maja. De er begge kjedet og fremmedgjorte fra hverandre. Der treffer han Irene – hans tidligere modell og muse, den kvinnen hvis skikkelse er grunnlaget for hans store mesterverk. Irene er nå psykisk syk og lever under tilsyn. Møtet mellom dem avdekker hva Rubek egentlig ofret for kunsten sin: han valgte verket fremfor henne, og fremfor livet.

Stykket spiller seg mot fjellet – i bokstavelig og symbolsk forstand. Rubek og Irene klatrer oppover, mot noe de ikke kan navngi, mens Maja velger nedover med en annen mann. Det ender i snø og ras.

Viktige karakterer

Rubek er en av Ibsens mest selvkritiske karakterer – en kunstner som innser at idealet hans ble til selvbedrag. Han valgte avstand og observasjon fremfor nærhet, og kaller det kunst; Irene kaller det drap. Irene er stykkets mest smertefulle figur: hun gav alt og fikk ingenting tilbake, og galskapen hun lever i er en logisk konsekvens av det. Maja er den lettere figuren – og det er ikke kritikk: hun er den som velger riktig, uten å ha spurt om det var riktig.

Tema

Når vi døde vågner handler om hva det koster å velge idealet fremfor det levde livet. Ibsen nøler ikke med å anklage kunstneren – seg selv, muligens – for å ha brukt andre mennesker som materiale. Det er et sent, mørkt og spent drama, og det avsluttes uten forsoning. Oppvåkningen Ibsen skriver om, kommer for sent. Det er poenget.