Lille Eyolf (1894)

Lille Eyolf (1894) er ett av Ibsens mørkeste familiedrama – et stykke der skyldfølelse og fortrengt erotikk drives frem av et barns død og to voksnes uvilje til å se hva de egentlig har gjort mot hverandre.

Handling

Alfred Allmers har i årevis arbeidet på et stort verk om menneskelig ansvar, mens hans kone Rita og deres funksjonshemmede sønn Eyolf har levd i hans periferi. En mystisk «rottekone» besøker huset – og kort tid etter drukner Eyolf i fjorden mens ingen passet på ham. Dramaets tre akter handler om det som følger: to foreldrenes forsøk på å bearbeide skylden sin og finne en ny måte å leve på.

Ibsen nøler ikke med å vise hva Alfred og Rita egentlig tenker – at de i en viss forstand var lettet, at kjærligheten til barnet hadde blitt til en byrde de ikke ville innrømme. Asta, Alfreds halvsøster, er den tredje i dette triangelet, og hennes rolle kompliserer bildet ytterligere.

Viktige karakterer

Alfred Allmers er den intellektuelle som flykter fra livets krav inn i abstrakte idealer. Rita er mer ærlig og mer skremmende: hun vil ha Alfred fullt og helt, og Eyolf sto i veien. Asta er stykkets roligste figur, men også den mest komplekse – hennes nærhet til Alfred bærer en anelse av noe mer enn søskenskap, uten at Ibsen gjør det eksplisitt.

Tema

Lille Eyolf undersøker forholdet mellom plikt og begjær, mellom det vi sier vi elsker og det vi faktisk gjør. Ibsen er ikke interessert i å fordele skyld – han er interessert i å vise at skyld og fortrengning er måter mennesker fungerer på, ikke avvik fra normalen. Det er et stykke om hva det koster å være ærlig med seg selv, og om hva som skjer når man ikke er det.

Stykket er sjeldnere satt opp enn Ibsens mest kjente drama, men regnes blant hans mest intense og psykologisk treffende arbeider.