Kong Eystejn (1873)

Kong Eystejn er et historisk drama av Bjørnstjerne Bjørnson fra 1873, og det skildrer en av norsk middelaldershistories mest interessante konger: Eystein I Magnusson (ca. 1088–1123). Der hans bror Sigurd Jorsalfare er husket for sin korstogsferd til Det hellige land, er Eystein kongen som ble igjen hjemme og bygde landet. Bjørnson bruker dette til å stille et grunnleggende politisk spørsmål: hva er et godt kongestyre?

Den historiske Eystein

Eystein I styrte Norge fra 1103 til 1123, lenge som medkonge med broren Sigurd Magnusson og med den kortlevde Olav Magnusson. Han er i sagaene beskrevet som en intelligent, veltalende og praktisk orientert hersker. Han bygde fiskerleier langs norskekysten, anla veger, reiste kirker og la til rette for en mer organisert forvaltning av landet.

Den berømte sammenlikningstalen mellom Eystein og Sigurd – gjengitt i Heimskringla – er en av de mest siterte passasjene i Snorres sagaer: de to brødrene debatterer hvem som har gjort mest for Norge. Sigurd viser til sverd og ære vunnet ute i verden; Eystein viser til havner, veger og kirker bygd hjemme. Det er en debatt som ikke har noe klart svar, og det er nettopp det som gjør den levende.

Handling i dramaet

Bjørnson konsentrerer handlingen om kritiske øyeblikk i Eystejns styre – perioden der lojaliteter mellom stormenn settes på prøve og der kongens evne til å holde riket samlet testes mot indre intriger og ytre press.

Eystejn fremstilles som en mann som tror at godt styre handler om å bygge, ikke om å erobre. Han er ingen pasifist, men han foretrekker diplomati og infrastruktur fremfor krig og prestisje. I dramaet er dette hans styrke og hans sårbarhet på én gang: de som vil ha krig og ære ser ned på ham.

Hans motspillere i stykket er stormenn som ønsker et mer aktivt, militært kongestyre. De ser Eystejns byggeprosjekter som tegn på svakhet. Spenningen mellom disse to kongsidealer – byggeren og krigeren – er dramaets drivende motor.

Karakterer

Eystejn er portrettert som en reflektert, tålmodig mann med en dyp overbevisning om at den beste kongen er den som forbedrer livene til de mange fremfor å høste ære for de få. Han lytter, veier og tenker – og Bjørnson gjør dette til noe nobelt, ikke til svakhet.

Stormennene som utfordrer ham er ikke enkle skurker, men representanter for en annen og like reell oppfatning av hva et kongerike er og hva en mannlig leder bør gjøre. Dramaet gir dem sin sak.

Temaer

To modeller for lederskap – krigen og byggervirket er to grunnleggende måter å forstå makt på. Bjørnson er tydelig på sin sympati – han er Eystejns mann – men han lar ikke Sigurd-modellen fremstå som rent urimelig.

Lojalitet og forræderi – hoffintriger og skiftende allianser er dramaets hendelsesplan. Hvem som er lojal, og av hvilken grunn, er et sentralt spørsmål.

Nasjonsbygging som ideal – i 1870-tallets norske kontekst hadde Bjørnsons portretting av Eystejn som den ideelle byggerkong en klar politisk relevans: Norge i union med Sverige trengte å bygge seg opp fra innsiden, ikke vinne ære i krig.

Historisk og litterær kontekst

Kong Eystejn er en del av Bjørnsons lange rekke historiske dramaer som strekker seg fra Halte-Hulda (1858) og Mellom Slagene (1857) til de store historiske stykkene fra 1860- og 70-tallet. Han brukte norsk middelalder som et speil for sin samtid, og kongsportrettene hans er like mye politiske meditasjoner som historiske skildringer.

Stykket er lite spilt i dag, men det er et av de mest tankevekkende i Bjørnsons historiedramatikk for den tesen det fremfører om godt styre.