Kort forklart: Naturalismen er en litterær retning fra 1880-tallet
som skildrer virkeligheten uten forskjønning. Den hevder at mennesket
er styrt av arv og miljø – ikke av fri vilje – og viser dette gjennom
direkte skildring av fattigdom, seksualitet og maktmisbruk. I Norge er
Amalie Skram, Hans Jæger og Christian Krohg de viktigste representantene.
Hva er naturalismen?
Naturalismen oppstod i Frankrike på 1860- og 70-tallet, særlig gjennom Émile Zola, og nådde Norge på 1880-tallet som del av det moderne gjennombrudd. Der realismen ønsket å skildre virkeligheten troverdig, gikk naturalismen lenger: den hevdet at mennesket ikke er fritt, men i stor grad formet av arv og miljø. En persons handlinger og skjebne er bestemt av krefter utenfor deres kontroll – klasse, biologi, oppdragelse, samfunnsstrukturer.
Zola mente romanforfatteren burde arbeide nesten som en vitenskapsmann: observere mennesker under bestemte sosiale forhold og vise hvilke konsekvenser arv og miljø fikk. Romanen var ikke bare kunst, men et slags eksperiment – et sted der naturlovene fikk virke uten innblanding fra forfatterens ønsketenkning. Naturalismen hentet inspirasjon fra darwinismens tanke om at levende vesener formes av sine omgivelser, og fra samtidas interesse for arvelighetslære og psykiatri. Forfatteren skulle ikke forkynne, men observere.
Dette ga naturalistisk litteratur et bestemt preg. Den viste det samfunnet helst ikke ville se: prostitusjon, alkoholisme, fattigdom, seksuell undertrykking, religiøst hykleri. Og den viste det uten forsonende avslutninger. Livet forbedrer seg ikke nødvendigvis. Godhet belønnes ikke nødvendigvis. Det er virkeligheten slik naturalistene mente den måtte vises.
De tre norske naturalistene
I Norge fikk naturalismen sin skarpeste form gjennom tre forfattere som alle skapte skandale i sin samtid.
Hans Jæger ga ut Fra Kristiania-Bohemen i 1885 – en selvbiografisk roman som skildret seksualitet og ekteskap med en direktehet som var nesten uhørt. Boken ble konfiskert dagen etter utgivelsen. Jæger ble dømt til 60 dagers fengsel og mistet jobben som stortingsstenograf. Han formulerte også de såkalte «bohembudene» – et uformelt manifest der det viktigste budet lød: «Du skal skrive dit eget Liv.» Det var ikke bare et litterært program, men en livsfilosofi: litteraturens oppgave er å dokumentere virkeligheten ærlig, uten de konvensjonene som styrer hva som er tillatt å si.
Christian Krohg ga ut Albertine i 1886 – en roman om en ung sømmer som trinn for trinn presses inn i prostitusjon av et system ingen enkeltperson styrer, men alle bidrar til. Boken ble konfiskert samme dag som den kom ut. Debatten rundt boken bidro til avskaffelsen av reglementert prostitusjon i Kristiania i 1887 – sammen med en bredere sedelighetsdebatt og press fra kvinnebevegelsen. At én roman spilte en direkte rolle i en politisk reform er likevel sjeldent i norsk litteraturhistorie.
Amalie Skram er den norske naturalisten som har holdt seg best. Constance Ring (1885) var en av de første norske romanene som åpent skildret ekteskapets maktforhold fra en kvinnes perspektiv. Hellemyrsfolket (1887–1898) er et av de tydeligste norske naturalistiske verkene: en romanserie som følger en fattig Bergen-familie gjennom generasjoner og viser, uten sentimentalitet, hvordan fattigdom og alkoholisme reproduserer seg selv. Professor Hieronimus (1895) er basert på hennes egne erfaringer som psykiatrisk pasient – en av de tidligste litterære kritikkene av psykiatrisk maktmisbruk i Norden.
Hva kjennetegner naturalistisk litteratur?
Naturalistisk litteratur kjennetegnes av flere gjennomgående trekk.
Den skildrer samfunnets laveste lag – arbeidere, fattige, prostituerte, syke – ikke som eksotiske figurer, men som mennesker hvis liv er like verdige å skildre som borgerskapets. Dette var i seg selv radikalt på 1880-tallet.
Den bruker arv og miljø som forklaringsmodell. Karakterenes handlinger og skjebner er konsekvenser av hvem de er født som og hva de er vokst opp i. Det deterministiske menneskesyn – at fri vilje er sterkt begrenset av strukturene rundt oss – er naturalismens kjerne.
Den viser frem det tabubelagte. Seksualitet, prostitusjon, alkoholisme, psykisk sykdom, religiøst hykleri – alt det borgerskapet helst ikke ville snakke om – er naturalismens foretrukne materiale. Særlig synlig er dobbelmoralen i kjønnsforhold: det naturalismen avslørte var ikke bare fattigdom og forfall, men at samfunnet krevde kyskhet og underkastelse av kvinner mens det stiltiende aksepterte mannlig frihet. Skram, Krohg og Jæger angrep alle dette systemet, fra ulike vinkler.
Den er skrevet med vitenskapelig ambisjon. Detaljerte miljøskildringer, kropp, sykdom, hverdagsdialog uten idealisering – naturalismens stil er dokumentarisk. Den vil gi inntrykk av å registrere, ikke å dømme. I praksis gjør den begge deler.
Den gir ikke trøstende avslutninger. Krohgs Albertine ender ikke med frigjøring. Skrams Constance Ring ender ikke med oppbrudd. Systemets logikk råder, ikke de gode kreftenes triumf.
Naturalisme og det moderne gjennombrudd
Naturalismen i Norge må forstås som del av det moderne gjennombrudd. Den danske kritikeren Georg Brandes oppfordret i 1871 skandinaviske forfattere til å «sette problemer under debatt» – å bruke litteraturen til å utfordre samfunnets normer. Naturalismen var den mest radikale varianten av dette programmet.
Der Ibsen og Bjørnson utfordret normene gjennom drama med tydelige argumenter, utfordret naturalistene dem gjennom dokumentasjon: se, dette er hva som faktisk skjer. Naturalistene forsøker ofte å gi inntrykk av observasjon snarere enn moralsk forkynnelse. Virkeligheten presenteres nøyaktig nok til at du ikke kan se bort – men valget av hva som vises, og hvordan, er alltid forfatterens.
Naturalisme vs realisme
Naturalismen er beslektet med realismen, men er ikke det samme. Realismen ønsker å skildre virkeligheten troverdig og tar gjerne parti – Ibsens Nora er et offer for et urettferdig system, og stykket vil at vi skal forstå det. Naturalismen er mer tilbakeholden med fortolkning: den legger frem materialet og lar leseren trekke konklusjonene.
Den største forskjellen er menneskesyn. Realismen gir karakterene mulighet til å handle og å bryte ut. Naturalismen er mer pessimistisk: strukturene er sterkere enn individet, og karakterenes handlingsrom er sterkt begrenset av forholdene rundt dem.
Les mer: Realisme vs naturalisme