Kort forklart: Nynorsk er et av Norges to offisielle skriftspråk,
systematisert av Ivar Aasen på midten av 1800-tallet fra norske dialekter.
Det ble laget som et alternativ til det danskpregede skriftspråket som
dominerte etter fire hundre år med dansk overherredømme. I dag brukes
det av ca. 10–15 % som hovedmål og er obligatorisk sidemål for alle.
Hvorfor finnes det to norske skriftspråk?
I 1814 fikk Norge sin grunnlov etter oppløsningen av unionen med Danmark. Men den nye nasjonen hadde et problem: skriftspråket var i praksis dansk. Embetsmenn, aviser, universitetet og offentlige dokumenter – alt var skrevet på et språk svært få nordmenn snakket slik det ble skrevet. Det talte hverdagsspråket var dialekter, mange og levende, men uten et felles skriftlig system.
To løsninger ble foreslått. Knud Knudsen ville fornorske dansken gradvis innenfra – tilpasse stavemåter og ord til norsk uttale over tid. Den linjen ble til riksmål og siden bokmål.
Ivar Aasen ville noe annet. Han ville gå til dialektene direkte og finne det systemet som lå latent i dem – ikke reformere dansken, men systematisere det han oppfattet som et genuint norsk språkgrunnlag. Det er det som siden ble til nynorsk.
Ivar Aasen og konstruksjonen av et språk
Ivar Aasen (1813–1896) var bondesønn fra Ørsta på Sunnmøre, selvlært og uten akademisk utdanning. Fra 1842 fikk han støtte til å reise rundt i landet og samle inn dialektmateriale. Han gikk, tok båt, overnattet hos bønder og noterte det han hørte med vitenskapelig nøyaktighet.
I 1848 publiserte han Det norske Folkesprogs Grammatik – ikke bare en beskrivelse av dialekter, men en demonstrasjon av at norsk talemål utgjorde et sammenhengende grammatisk system med historisk kontinuitet fra norrønt. I 1850 kom ordboken.
Det Aasen hadde gjort var ekstraordinært: én mann, uten institusjonell makt, hadde bygd opp et skriftspråk fra grunnen. Grammatikken ga reglene. Ordboken ga materien. Etter 1850 fantes landsmålet som noe man faktisk kunne skrive i.
Landsmålet var ikke bare et språkprosjekt, men også et kulturprosjekt: et forsøk på å gi bygdenes talemål og erfaring samme verdi som embetsstandens danskpregede kultur. Det var en demokratisering av skriftspråket – en påstand om at det folk på landet snakket og levde, var like mye verd å skrive ned som det embetsmennene i byene formulerte.
Landsmålet i litteraturen
Aasen visste at et språk ikke eksisterer fordi det er beskrevet i en grammatikk. Det eksisterer når det brukes. Derfor skreiv han selv på det – drama, dikt og prosa – for å vise at landsmålet kunne bære litteratur av høy kvalitet.
Diktsamlingen Symra (1863) er hans viktigste litterære bidrag. Her knyttes språket til landskap og natur på en måte som er både estetisk overbevisende og ideologisk bevisst. Diktet «Nordmannen» fra denne samlingen er blitt stående som et av de mest kjente diktene skrevet på nynorsk.
Aasmund Olavsson Vinje var blant de første som brukte landsmålet til journalistikk og essayistikk av høy kvalitet – i avisen Dølen fra 1858 og i reiseskildringen Ferdaminne fraa Sumaren 1860.
Arne Garborg utviklet nynorsk som litterært språk videre i romaner som Fred (1892) og diktsamlingen Haugtussa (1895), som Edvard Grieg satte deler av i musikk.
Tradisjonen fortsatte langt inn i det 20. århundre. Olav Duun skreiv sine store romaner om nordlandsfolk på nynorsk. Tarjei Vesaas er regnet blant de fremste norske prosaisterne i forrige århundre, og hans roman Is-slottet (1963) er et av de mest oversatte norske verkene. Jon Fosse, som fikk Nobelprisen i litteratur i 2023, skriver på nynorsk – og er dermed et bevis på at landsmålet Aasen konstruerte for 175 år siden er et levende litterært språk, ikke en historisk kuriositet.
Nynorsk i dag
Nynorsk er i dag et av Norges to offisielle skriftspråk. Ca. 10–15 % av befolkningen bruker det som hovedmål, primært på Vestlandet og i deler av innlandet. Alle elever i norsk skole lærer nynorsk som sidemål.
Debatten om nynorskens stilling er ikke over. Mange kommuner bytter fra nynorsk til bokmål som administrasjonsspråk. Andelen elever med nynorsk som hovedmål har sunket over tid. Nynorsk har begrenset plass i de fleste riksdekkende medier. Den underliggende spenningen er den samme som på 1800-tallet: mellom sentrum og periferi, mellom embetskultur og bygdekultur, mellom det som oppfattes som normalt og det som krever et bevisst valg.
Spørsmålet Aasen stilte – hvem tilhører skriftspråket, og hvem bestemmer hva det skal være – er ikke besvart. Debatten om hvem skriftspråket skal representere, er ikke blitt mindre aktuell.