Dølen var avisen Vinje startet i 1858 og i praksis skrev alene i en årrekke. Den var skrevet på landsmål og kombinerte politikk, satire og kulturkritikk med en personlig stemme som var uvanlig i norsk journalistikk på den tiden.

Landsmålet var det skriftspråket Ivar Aasen konstruerte på grunnlag av norske dialekter på midten av 1800-tallet, som et alternativ til det danskdominerte riksmålet. Det ble siden til nynorsk. Vinje var blant de første som brukte landsmålet til litteratur og journalistikk av høy kvalitet.

Aasmund Olavsson Vinje – Ferdaminne, Dølen og kampen for landsmålet

Q: Hvem var Aasmund Olavsson Vinje?

Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) var en norsk forfatter, journalist og samfunnsdebattant fra Telemark. Han er kjent for reiseskildringen Ferdaminne fraa Sumaren 1860, avisen Dølen og sitt pionerarbeid med landsmålet som litterært skriftspråk.

Q: Hva er Ferdaminne?

Ferdaminne fraa Sumaren 1860 er Vinjes reiseskildring fra turen til kroningen av Karl XV i Trondheim. Den er et av de første store litterære prosaverkene på landsmål og kombinerer reisebeskrivelse, samfunnskritikk og personlig refleksjon på en måte som var ny i norsk litteratur.

Vinje kom fra ingenting og ble en av 1800-tallets skarpeste norske penner. Han var ikke enkel å like, og det brydde han seg lite om.

Hvem var Aasmund Olavsson Vinje?

Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) kom fra en husmannsplass i Vinje i
Telemark og endte opp som en av de mest leste og diskuterte journalistene
og forfatterne i Kristiania. Veien dit var ikke rett, og ingen hadde lagt
den til rette for ham.

Han er kjent for to ting som henger tett sammen: reiseskildringen
Ferdaminne fraa Sumaren 1860 og avisen Dølen, begge skrevet på
landsmål. Han var ikke den som skapte landsmålet – det var Ivar Aasen –
men han var blant de første som viste at det kunne bære litteratur og
journalistikk av høy kvalitet. Det var ikke en selvfølge. Det var en påstand
som trengte å bevises, og Vinje beviste den.

Husmannssønnen som tok juridisk embetseksamen

Vinje ble født i 1818 i en fattig familie i Telemark. Faren var husmann,
og den sosiale avstanden mellom der han kom fra og de kretsene han siden
skulle bevege seg i, var betydelig. Han tok den veien likevel, gjennom
selvstudie, hjelpelærervirksomhet og til slutt juridisk embetseksamen i
Kristiania i 1856.

Han ble ikke jurist. Han ble journalist – en beslutning som sier noe om
hva slags mann han var. Jussen ga ham verktøyene til å argumentere; det
var pressen og litteraturen han ville bruke dem i.

Det sosiale gapet han hadde krysset, satte varige spor. Vinje hadde et
blikk på borgerskapet som bare er mulig for den som ikke er vokst opp
i det – et litt skjevt, nøkternt, tidvis fornøyelig utenfrabllikk på folk
som tar sine egne privilegier for gitt.

Dølen

I 1858 startet Vinje avisen Dølen, som han i lange perioder var eneste
skribent på. Den kom ut på landsmål – Aasens nyskapte skriftspråk basert
på norske dialekter – og kombinerte politikk, satire og kulturrefleksjon
på en måte som ikke hadde noe direkte forbilde i norsk presse.

Dølen var ikke en avis i tradisjonell forstand. Den var en samtalepartner.
Vinje skrev som om han tenkte høyt, med digresjoner, selvmotsigelser og
synspunkter han ikke alltid forsvarte til det siste. Han var ikke interessert
i å ha rett i alle spørsmål; han var interessert i å stille dem skikkelig.

Dette gjorde ham populær blant noen og irriterende for mange. Begge
reaksjonene var riktige.

Ferdaminne

Ferdaminne fraa Sumaren 1860 er Vinjes beste verk og ett av de første
store litterære prosaverkene på landsmål. Det er en reiseskildring fra
turen han tok til Trondheim for å se kroningen av Karl XV – men det er
ikke egentlig en reiseskildring. Det er et essay i bevegelse.

Vinje bruker reisen som et instrument for å reflektere over alt han ser
og alt han tenker mens han ser det: norsk natur, norsk politikk, norsk
selvbilde, den borgerlige festens forhold til det folkelige landet det
foregår midt i. Han er sjelden kjedelig og aldri enkel. Han kan rose og
rive ned i samme avsnitt.

Det som holder Ferdaminne oppe er den personlige stemmen. Vinje er
til stede i teksten som en bestemt person med et bestemt blikk, ikke
som en nøytral referent. Det er den formen for essay som norsk prosa
på den tiden ikke hadde sett mye av.

Landsmålet og nasjonsbyggingen

Vinjes arbeid med landsmålet var ikke bare et språkpolitisk valg. Det var
et standpunkt om hvem norsk kultur tilhørte. Skriftspråket som dominerte
Kristiania og embetsverket var i praksis dansk – utformet over generasjoner
i en union der dansk kultur var normen. Landsmålet sa noe annet: at norsk
kultur ikke bare bodde i byene og embetsgårdene, men i dialektene folk
faktisk snakket.

Vinje var ikke dogmatisk i dette. Han brukte begge skriftspråk avhengig
av situasjon og publikum. Men han tok landsmålet på alvor som litterært
instrument på et tidspunkt da det var langt fra gitt at det var mulig.

Et vanskelig ettermæle

Vinje døde i 1870, to år etter at han endelig fikk fast stilling som
riksrettsstenograf – en jobb som passet en mann med hans bakgrunn
dårlig, men som ga ham en inntekt han hadde savnet det meste av livet.

Han er ikke lett å plassere i litteraturhistorien. Han er for ironisk
for de som vil ha ham som nasjonsbygger, for nasjonal for de som vil
ha ham som samfunnskritiker, og for ujevn til å passe inn i noen
enkel kanon. Det gjør ham til noe mer interessant enn de fleste
av kategoriene de prøver å sortere ham inn i.

Ferdaminne leses fortsatt, og det er ikke tilfeldig. Det er ett av
de få norske prosaverkene fra 1800-tallet som ikke krever historisk
tålmodighet – det er godt nok til å stå på egne bein.