Knut Hamsun og modernismen
Kort forklart
Knut Hamsun er ikke først og fremst en norsk forfatter — han er en europeisk litterær pioner. Med Sult (1890) innledet han et brudd med den realistiske romanen som kom til å forme europeisk litteratur i tiårene som fulgte. Det han gjorde, hadde ingen gjort før ham: satte en fragmentert, uforutsigbar bevissthetsstrøm i sentrum av en roman, uten ytre handling å støtte seg på.
Modernisme som begrep brukes om en rekke ulike ting, men kjernen er at kunsten vender seg innover — vekk fra samfunnets strukturer og mot individets indre liv. Hamsun formulerte dette programmet eksplisitt i et foredrag i 1890, samme år som Sult utkom: litteraturen burde skildre «det ubevisste sjelsliv», de tilfeldige impulsene, «tankenes mangfold og det mystiske».
Det er ikke tilfeldig at han sa dette i 1890. Det var midt i realismens høykonjunktur, og Hamsun var rasende.
Hamsuns brudd med realismen
I 1890 holdt Hamsun en serie foredrag i Kristiania der han angrep de ledende norske forfatterne — Ibsen, Bjørnson, Lie, Kielland — med en intensitet som grenserte til fornærmelse. Realismen, mente han, hadde mistet kontakten med det som faktisk er interessant ved mennesket: ikke hva det gjør i samfunnet, men hva som foregår inne i det.
Realistene, særlig Ibsen, brukte litteraturen til å sette «problemer under debatt» — om ekteskap, moral, kjønnsroller, institusjoner. Det var ikke uinteressant, mente Hamsun, men det var ikke litteratur i den forstand han mente noe med det. Det var nærmere journalistikk eller politikk.
Hamsuns alternativ var det han kalte «det sjælelige». Ikke sjelen i religiøs forstand, men det indre livet i all dets uoversiktlighet — halvbevisste stemninger, irrasjonelle handlinger, tanker som spretter uten sammenheng, følelser som ikke passer inn i et sosialt drama. Dette er det Sult forsøker å fange.
Bruddet er ikke bare tematisk. Det er strukturelt. Den realistiske romanen har en ytre handling som driver karakterene fremover — en konflikt, et vendepunkt, en løsning eller katastrofe. Sult har ingen av delene. Romanen er en serie løst forbundne episoder der ingenting egentlig skjer, bortsett fra at en mann sulter og tenker. Det er formen som er budskapet.
Sult som modernistisk tekst
Sult (1890) er den romanen som etablerer Hamsun som modernist. Handlingen er enkel: en navnløs ung mann vandrer rundt i Kristiania, forsøker å skrive, sulter, og til slutt reiser han. Det er alt.
Det som gjør romanen modernistisk, er ikke handlingen men synet: vi ser alt gjennom jeg-fortellerens subjektive blikk, og dette blikket er ikke til å stole på. Fortellerens tanker er logisk inkonsistente, hans vurderinger endrer seg fra setning til setning, og hans selvforståelse er åpenbart feil. Leseren vet mer om ham enn han vet om seg selv.
Den ureliable fortelleren er et nøkkelgrep. Vi er inne i hodet hans, men det er ikke et transparent hode. Det er et hode som spinner, rasjonaliserer, dikter opp historier om seg selv, og noen ganger kollapser. Sulten gjør det verre: etter hvert som kroppen svikter, mister tankene sin orden, og grensen mellom virkelighet og hallusinasjon blir uklar.
Fragmenteringen er et annet kjennetegn. Kapitlene flyter ikke logisk inn i hverandre. Episodene er ikke årsak og virkning. Det er nærmere en serie øyeblikksbilder av en bevissthets tilstand, satt etter hverandre uten at det finnes noen overordnet narrativ logikk.
Dette er det som skjedde lenge før Joyce. Da Ulysses kom i 1922 og kritikerne hyllet den indre monologen som noe nytt, hadde Hamsun gjort det tretti år tidligere — mer rått, mer intenst, og uten det modernistiske prosjektets selvbevissthet.
Pan og naturmystikken
Pan (1894) er en annen roman, og en annen side av Hamsuns modernisme. Der Sult er bymessig og klaustrofobisk, er Pan åpen og naturfylt. Men de deler en grunnleggende impuls: å skildre det indre livet i all dets intensitet og uforklarlighet.
Hovedpersonen, løytnant Glahn, bor alene i skogen i Nord-Norge. Han jakter, tenker og faller for den lokale kjøpmannsdatteren, Edvarda. Det som følger er en kjærlighetshistorie som aldri er det — full av misforståelser, bevisst grusomhet, og en emosjonell logikk som ingen av karakterene selv forstår.
Det særegne ved Pan er naturens rolle. Naturen hos Hamsun er ikke romantikkens sublime natur, der mennesket føler seg liten og høytidelig i møte med det store. Det er en mer konkret og kroppslig natur — lys gjennom bar, lukten av mark, lyden av noe i krattet om natten. Glahn reagerer på disse sanseinntrykkene med en intensitet som grenser til det mystiske.
Dette er naturmystikk i en særegen hamsunsk forstand: ikke religiøs eller romantisk, men irrasjonell og instinktiv. Naturen setter noe i bevegelse i Glahn som han ikke kan kontrollere eller forklare, og det er dette som driver handlingen, ikke sosiale konflikter.
Paradokset er at Pan, lest som en kilde til modernismens estetikk, er mer interessant som psykologisk roman enn som naturskildring. Det Hamsun egentlig undersøker er hvordan ytre sanseinntrykk kobler seg til indre tilstander på måter som er utenfor bevisstheten. Det er en tidlig beskrivelse av det vi i dag ville kalt det ubevisste.
Bevissthetsstrøm og indre monolog
Begrepene «bevissthetsstrøm» (stream of consciousness) og «indre monolog» brukes av og til om hverandre, men de peker på beslektede teknikker:
Indre monolog er direkte tilgang til en karakters tanker, uten fortellers filter. Karakteren tenker høyt på siden, og vi leser det.
Bevissthetsstrøm er mer radikal: tankestrømmen er ikke logisk ordnet. Den avbrytes, hopper, motsier seg selv, blander fortid og nåtid, reelle hendelser og fantasier. Det etterligner mer nøyaktig hvordan vi faktisk tenker.
Hamsun praktiserte begge, og Sult er det klareste eksempelet. Jeg-fortelleren reflekterer over sin situasjon i setninger som er poetisk presise og psykologisk troverdig inkonsistente på én gang. Han bestemmer seg for noe, angrer, bestemmer seg for noe annet. Han fortolker andres handlinger helt feil, og vet det delvis. Han konstruerer historier om seg selv som ikke holder.
Dette er ikke slurvete skriving. Det er en bevisst teknikk for å komme nærmere den psykologiske virkeligheten. Den realistiske romanen fortalte oss hva karakterene tenkte via en allvitende forteller. Hamsun ville gi oss tankene selv — uordnet, uferdige og upålitelige.
Teknikken var radikal i 1890. Edvard Brandes, som anmeldte Sult, forstod ikke helt hva han leste. Det var et verk som manglet de kategoriene kritikerne hadde til rådighet. Hamsun hadde skrevet noe det ikke fantes språk for å beskrive ennå.
Hamsuns plass i europeisk modernisme
Hamsun er sjelden nevnt i samme åndedrag som Joyce, Kafka eller Woolf når man snakker om modernismen. Det har historiske grunner: hans nazisympati under andre verdenskrig overskygget ettermælet hans i mange land, og den norske diskusjonen etter krigen handlet mer om hans politiske svikt enn om hans litterære betydning.
Men hans faktiske innflytelse på europeisk litteratur er veldokumentert:
Franz Kafka kjente Hamsuns verk. Den kafkaske helten — fremmedgjort, vandrede, uten fast forankring i verden — har tydelige paralleller til Sultens navnløse mann.
Thomas Mann leste ham grundig og anerkjente hans innflytelse på den psykologiske romanens utvikling.
Henry Miller og Isaac Bashevis Singer nevnte ham eksplisitt som en avgjørende inspirasjon. Singer, som vant Nobelprisen i 1978, kalte Hamsun «den største prosaforfatteren i det tjuende århundre».
Det som er interessant historisk er tidspunktet. Sult kom i 1890. Ulysses i 1922. Mrs Dalloway i 1925. Prosessen i 1925. Hamsun var ikke en del av modernismens selvbevisste prosjekt slik disse forfatterne var — han kom tidligere, mer intuitivt, og uten det intellektuelle nettverket rundt seg.
Det er mulig å argumentere for at Hamsun ikke «er» modernist i den forstand at han identifiserte seg med bevegelsen. Han var for egensinnig til det. Men Sult og Pan inneholdt likevel de teknikkene og de tematiske prioriteringene som modernismen skulle gjøre til sitt program: det indre livet fremfor det sosiale, det irrasjonelle fremfor det logiske, den subjektive opplevelsen fremfor den objektive beskrivelsen.
Han kom dit først. Det er det som teller i litteraturhistorien.