Stevnemøtet (Ukjent)

Aftnen er stille,
timene trille
lyd-løse ned i det evige vell
Kun mine tanker
lyttende vanker; —
vil hun ei komme i kveld?

Vinteren drømmer,
stjernene svømmer
gjennom dens flor-lette syner og ler,
nevnende sommer,
elskov og blommer; —
tør hun ei møte meg mer?

Havet med pannen
islagt mot stranden
sukker i lengsel og reise-syk ro.
Skipe for anker,
seil-fylte tanker; —
å, vi må finnes, vi to!
Snøen har dalet,
tumlet og malet
eventyr-lett i den skog-dunkle hei;
dyrene lister,
slag-skygger frister:
var det ditt fottrinn, — å nei!
Motet du savner,
rim-frosten favner
lengselens grener, fortryllet du står
Men jeg tør sprenge
dekket og trenge
inn hvor i drømme du går.