Nå våkner alle små vover! (1893)
Samlinger: Digte
Nu vågner alle små vover
og seiler i gammen mod landet.
«Nu kan vi dig hilse fra Golfstrømmen,
at våren er kommen i vandet».
Og alle de glade små stråler,
de skinner og skinner og brænder,
og alle de glade små stråler
er vårens arbeidende hænder.
Nu vågner alle små piger
og kaster den dumme muffen
og kaster de dumme hanskerne
og låser dem ned i skuffen.
Og alle de hvide små fingre,
de leger ei mere med vanter,
og alle de hvide små fingre,
de leger med dugdiamanter!
Nu vågner alle små piger.
De tænker ei mere på baller.
Nu drømmer de hele prækenen
om friske lillekonvaller.
Og alle de spæde små fødder,
de danser ei mere på tilje,
og alle de spæde små fødder,
de danser på roser og lilje!
Nu vågner alle små barme
og vender sin knop imod solen
og vorder så underlig skjælvendes,
så blegrød og hed under kjolen.
Og alle de ædle små fruer,
de åbner sin rude så vide,
og alle de ædle små fruer,
de længes i lunden at ride.
Nu vågner alle små viser,
nu vågner alle små toner,
nu vågner alle små digtere
og ønsker, de havde små koner.
Men den, som sidder i celle,
han kan ei på elskov tænke,
men den, som sidder i celle,
han stirrer taus på sin lænke.
Om diktet
«Nå våkner alle små vover!» står i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893, samlingen som gjorde ham til en av de tydeligste tidlige modernistene i norsk lyrikk. Diktet hører til en bok der stemning ofte er viktigere enn fortelling, og der et jeg møter verden med en blanding av ømhet, uro og nesten komisk hypersensibilitet. Det er ikke pyntet naturlyrikk; det er et nervesystem som skriver seg ut i bilder.
Analyse
Et jeg som ikke finner ro
I «Nå våkner alle små vover!» er det første man merker ikke en påstand, men en bevegelse. Diktet tenker gjennom bilder, gjentakelser og brå skift i temperatur. Det er typisk Obstfelder: følelsen forklares ikke, den får lov til å opptre. Når diktet vender tilbake til de samme ordene eller bildene, er det ikke fordi poeten mangler stoff, men fordi bevisstheten går i ring rundt noe den ikke får tak i.
Dette gjør morgen til mer enn et motiv. Det blir en måte å se på. Jeget står ikke trygt utenfor verden og beskriver den; det blir trukket inn i det som sanses. Derfor kan et landskap, en kropp, en lyd eller en liten gest plutselig virke større enn situasjonen skulle tilsi. Obstfelder har en egen evne til å gjøre det lille kosmisk uten å bli helt høytidelig. Det er ofte der det fine og det litt urovekkende møtes.
Form som stemning
Formen er løs, men ikke tilfeldig. Linjene er ofte korte, pustende, nesten musikalske, og diktet lar pauser og brudd gjøre mye av arbeidet. Det finnes en sang i dette, men den går ikke alltid i jevn takt. Den hakker, hvisker, stanser og skyter fart. Slik blir formen en del av meningen: leseren merker sjø før leseren egentlig rekker å konkludere med noe om det.
Obstfelder skriver ofte som om moderne erfaring ikke lar seg romme i gamle versformer uten at noe går tapt. Han bruker gjentakelser som trykkpunkter, og bildene får lov til å stå litt åpne. Det gir diktet en merkelig friskhet. Vi får ikke en pyntelig avslutning der alt samles. Vi får heller følelsen av at diktet har vært innom noe sterkt og må trekke seg tilbake før det blir for klart.
Mellom sansning og uro
Det tredje som bærer diktet, er spenningen mellom livsfølelse og det mer flyktige stemningslivet. Obstfelder er sjelden bare mørk eller bare lys; han lar en øm vending få en skygge, og en fortvilet vending få en egen skjønnhet. Slik blir diktet større enn sin situasjon. Det viser et menneske som ikke helt vet om verden er hjem, fremmed sted eller åpenbaring.
Det er nettopp derfor diktet fortsatt virker. Det er ikke først og fremst interessant fordi det “handler om” et tema, men fordi det registrerer et bestemt indre vær. Obstfelder gjør det moderne mennesket lesbart som skjelving, sansning og brudd. Han er ikke redd for det patetiske, og det redder ham ofte fra det banale. Han mener følelsene, også når de står med litt for store øyne.
Kort oppsummert
Nå våkner alle små vover! handler om:
- Morgen som en erfaring mer enn en idé
- Sjø slik den merkes i rytme, pauser og gjentakelser
- Livsfølelse som en uro diktet ikke prøver å rydde bort
Diktet er varig fordi det tør å la stemningen være sannere enn forklaringen.