Hans Jæger – Fra Kristiania-bohemen og naturalismens grenser
Hvem var Hans Jæger?
Hans Jæger (1854–1910) er mest kjent for det som skjedde etter at han ga ut
Fra Kristiania-bohemen i 1885: boken ble forbudt, han ble dømt til fengsel,
og han mistet jobben som stortingsstenograf. Han var 31 år gammel.
Det er lett å gjøre Jæger til en martyr for ytringsfrihet, og det er ikke
feil. Men det er heller ikke hele bildet. Han var en selvsentrert og krevende
person som levde etter egne regler og forventet at andre skulle gjøre det samme.
Det gjorde ham til en dårlig venn i perioder og til en usedvanlig interessant
forfatter hele tiden.
Kristiania-bohemen
På 1880-tallet samlet seg en gruppe kunstnere, forfattere og intellektuelle i
Kristiania som var lei av borgerskapets hykleri. De møttes på kafeer, levde
uten fast inntekt og utfordret alt de kunne: ekteskapet, kirken, staten,
seksualmoral. Gruppen fikk navn etter Jægers roman og kalles Kristiania-bohemen.
Jæger var ikke bare medlem – han var ideologen. Han formulerte de såkalte
bohembudene, et uformelt manifest der det viktigste budet lød: «Du skal skrive
dit eget Liv.» Det var ikke bare et litterært program; det var en livsfilosofi.
Jæger mente at litteraturens oppgave var å dokumentere virkeligheten ærlig,
uten å pynte på den. Særlig seksuell erfaring – som var totalt fraværende i
den samtidige norske litteraturen – måtte frem i lyset.
Christian Krohg var Jægers nærmeste allierte.
De delte det naturalistiske prosjektet og utfylte hverandre: Jæger som
forfatter og tenker, Krohg som maler og forfatter. Da Krohg ga ut Albertine
i 1886 – om en ung pikeflikk som tvinges inn i prostitusjon – ble også den
boken forbudt samme dag som den kom ut.
Fra Kristiania-bohemen (1885)
Romanen er selvbiografisk på en måte som var nesten uhørt i norsk litteratur.
Jæger skjuler ingenting. Han beskriver sitt eget kjærlighetsliv, sine egne
tanker om seksualitet og ekteskap, sine egne tvil og feil. Navnet på
hovedpersonen er Hans Jæger.
Boken ble forbudt 36 timer etter utgivelsen. Politiet beslagla de fleste
eksemplarene. Jæger ble tiltalt for utukt og blasfemi, dømt til 60 dagers
fengsel og 100 kroners bot. Han anket, sonet til slutt straffen, og ble
deretter utvist fra Kristiania i perioder.
Det finnes en bitter ironi i dette: boken som ble forbudt fordi den var for
ærlig, ble dermed langt mer lest og diskutert enn den ellers ville ha blitt.
Skandalen var den beste reklamen Jæger kunne fått.
Det litterære prosjektet
Jæger var ikke en stor stilist. Han var ikke opptatt av å skrive vakkert.
Han var opptatt av å skrive sant – og for ham betydde det å skrive om det
som faktisk skjedde, uten de konvensjonene som styrte hva som var tillatt
å si i litteraturen.
Dette plasserer ham i naturalismen, men han er ikke en typisk naturalist.
Der Zola og de franske naturalistene hadde en vitenskapelig ambisjon –
å dissekere samfunnet som et laboratorium – er Jæger mer anarkistisk.
Han vil ikke forklare samfunnet; han vil undergrave det.
Forsvarstalen han holdt i retten etter forbudet mot Fra Kristiania-bohemen
er blitt et viktig dokument i norsk litteraturhistorie. Han argumenterte for
at naturalismens oppgave var å vise livet som det virkelig er, og at å
forby denne typen litteratur var å forby sannheten. Det er et argument som
ikke er foreldet.
Resten av livet
Etter fengslingen og domfellelsen ble Jæger aldri rehabilitert i sin levetid.
Han levde i perioder i Paris, fattig og glemt. Han fortsatte å skrive –
dagbøker, pamfletter, mer selvbiografisk prosa – men uten det gjennombruddet
han hadde håpet på.
Han døde i Kristiania i 1910, 55 år gammel. Det store gjennombruddet kom
ikke mens han levde.
Hvorfor Jæger leses i dag
Fra Kristiania-bohemen er ikke lett å lese. Den er urolig, selvopptatt
og til tider kjedelig på den måten dagbøker kan være kjedelige. Men den er
også historisk unik: et dokument fra en tid da det å skrive ærlig om eget
liv var en kriminell handling.
Jæger leses i dag fordi han stilte et spørsmål som ikke er besvart: hva
er litteraturens grense? Hva er det lov å si, og hvem bestemmer det? Han
betalte en høy pris for å stille det spørsmålet. Det er ikke grunnen til at
han er interessant – men det er grunnen til at han huskes.