Analyse av «Jeg velger meg april»

Bjørnstjerne Bjørnsons dikt Jeg velger meg april er et av hans mest folkekjære og mest siterte dikt. Det ble først trykt i 1870 og regnes i dag som et av de sterkeste uttrykkene for hans livsoptimisme og tro på menneskelig fornyelse. Diktet står i en tradisjon der naturbilder brukes for å uttrykke eksistensielle og nasjonale temaer, og det er særlig vårens kamp og gjennombrudd som blir symbolsk ladet.

Innhold

Diktet består av et lyrisk jeg som aktivt «velger» april framfor andre måneder. April blir her symbol på kamp og fornyelse, en måned hvor stormene bryter vinterens stillstand og baner vei for liv og vekst. Mens vinteren står for kulde og død, og høsten for stillhet og avslutning, framstår april som en overgangstid preget av brytning og spenning. Det er nettopp denne uroen som gjør måneden verdifull.

Form

Diktet er kort, rytmisk og enkelt bygget opp. Det har tydelig muntlig preg, nesten som en deklarasjon. Gjentakelser av «jeg velger meg» gir teksten styrke og retorisk kraft, og språket er konkret, men samtidig symboltungt. Bruken av naturmetaforer, som stormen, våren og kampen, gjør diktet lett tilgjengelig og samtidig åpent for tolkning.

Tema

Hovedtemaet er livsvilje og optimisme. April symboliserer kamp, men en kamp som leder til fornyelse og vekst. Det ligger en underliggende idé om at menneskelig utvikling ikke kommer gjennom stillstand og ro, men gjennom konflikt og vilje til å møte motgang. Dette samsvarer med Bjørnsons egen tro på ungdommens idealisme og folkets evne til å reise seg.

Historisk betydning

Jeg velger meg april har hatt stor popularitet i norsk kulturhistorie. Det brukes ofte i skole og feiringer, og har blitt stående som et symbol på vårens optimisme og kraft. Diktet fremstår i dag som en slags «folkevise» om livsmot og ungdom, og det viser hvordan Bjørnsons poesi kan forene nasjonale og personlige perspektiver i en enkel form.