Vintervisen (Ukjent)

Somren sovnet i vintrens favn,
vintren reiste seg, dekket til,
«rolig», sa han til elvens spill,
«rolig», sa han til gård og havn.
Tause ble de så, skogene.
Hjemme hørtes kun slogene.
All den ting som var somren kjær,
fint forvartes til neste gang.
Hvile fikk det for all sin trang,
markens spirer og vann og trær.
Gjemtes som kjernen i nøttene,
molden smuldret om røttene.
Alt hva somren av sykdom led,
pestfrø over dens liv og frukt,
vintren det drepte i frost og flukt,
våkne hun skal i fjellblå fred,
toet av snøen og vindene,
hilset av sunnhet i sinnene.

Over den sovendes høstgrå bryn
vintren strødde så fager drøm,
stjernehøy, hvit-hvit i nordlys-strøm
bar den henne fra syn til syn
gjennom de lange døgnene
fram, til hun slo opp øynene.
Han som skjeltes for vond og vred,
lever for det han ei får se;
han som skjeltes for morder, han
skjermer og toer hvert år vårt land, —
gjemmer seg så i fjellene,
til det blir kaldt om kveldene.