Viggo Hansteen (1946)

Rolige eller angstgrå stod de ved dødens slukt;
men livet hadde tatt mot dem; hver av dem var blittbrukt.
Hvem tør ta dem til inntekt? De dannet sitt eget parti
der ingen behøver å kreve; men alle har noe å gi.

Fra dødstimens bleke brorskap skal de gå inn i vår fred.
Og de vil drives tilbake og vises sitt hvilested.
Kanskje detsammehjertet som kunne ha gitt sitt blod
vil ikke tåle i livet det som de falne forstod.

Jorden skal ryddes for døde, bli rede til salg og kjøp.
(Den sløve tanken kan myrde så godt som et bøsseløp.)
Alt som er lavt skal bli kalt for: den menneskelige natur.
(Glemte er korsløse graver, sveket er blodvåt mur.)

Menneskets stolte hjerte, som grenseløst gir seg hen
villig, hvis det blir kalt på, å dø for en ukjent venn –
menneskets stakkars hjerte som, fattig, ikke formår
å bære sin egen storhet gjennom de lange år –

bøddel og gjenoppvekker, aske og offerild –
mendennegang må du, hjerte, få kraft til å strekke til!
Vi kan ikke miste dere, dere må bli oss nær,
de blodige patrioter, fremst i frihetens hær.
Over de dødes rike står luften ukrenkelig ren.
Det er som å splitte et vennskap, hvis vi vil nevne en.

Alltid kommer det nye. Vi kjenner dem, mann etter mann,
og med vårt liv må vi huske: at slik er vårt fedreland.