Ved Nansens død (1946)

Så sluknet han, i vårens lys,
og stille lå han, blek og stiv.
Men i den stund da alt blev stumt,
steg smertelig en sang om liv.

Der løftet sig fra landet vårt,
fra nakne skjær og sølvgrå hus
og unge akres lyse vekst,
et overjordisk vingesus.

For drømmen om ham i vårt sinn
sov stilt som hvite fuglefjell,
men da han døde, steg et brus,
som fylte hav og land mot kveld.

Han som vi elsket, reiste sig;
hans ungdoms dåd, hans manndoms glød
falt på vår sjel som vårens sol,
og alt var liv og intet død.

Hvad døden krever, gav han før;
for den som setter livet inn
mot is og natt og undergang,
dør døden i sitt eget sinn.

Men gjennem tåkeheimens gru,
hvor stormen føk og mørket seg,
brant mannens vilje som et lys,
og natten falt, men lyset steg.

Slik har han verget sig med lys,
på dødens mørke vei mot nord,
men lyset blev en verdens lys,
da han igjen så hjemmets jord.

En regnbue, i tårer brutt,
ved kornets gull og gressets grønt,
en flamme av barmhjertighet,
fordi hans liv var ungt og skjønt.

De fjerne folkeslag i nød
kom hungrende og nakne hen
til flammen, der den ensom brant,
og de har varmet sig ved den.

Og i de unge mødres nynn
og barn i lek, langs Volgas siv,
er han, den døde, ennu med,
og smilet deres er hans liv.

Men vi, hans folk, skal kjenne ham
i drøm og dåd og øines glans
mot det han elsket; akrens lys,
de fjerne snefjell – alt er hans.

Nu er han død. Nu lever han
som våren selv; for hjertet vet
at bare han somgir, har liv,
og bare han har evighet.