Tonen (Ukjent)

(Av Arne.)

I skogen smågutten gikk dagen lang,
gikk dagen lang,
der hadde han hørt slik en underlig sang,
underlig sang.
Gutten en fløyte av selje skar,
av selje skar, —
og prøvde om tonen derinne var,
derinne var.
Tonen, den hvisket og nevnte seg,
og nevnte seg,
men best som han lydde, den løp sin vei,
den løp sin vei.
Titt når han sov, den til ham smøg,
den til ham smøg.
Og over hans panne med elskov strøk,
med elskov strøk.
Ville den fange og våknet bratt,
og våknet bratt;
men tonen hang fast i den bleke natt,
i den bleke natt.
«Herre min Gud, ta meg derinn,
ta meg derinn;
ti tonen har fået mitt hele sinn,
mit hele sinn.»

Herren, han svarte: «den er din venn;
den er din venn;
skjønt aldri en time du eier den,
du eier den.»