Til Roald Amundsens minne (1946)
Samlinger: Haabet
Ny rykker timen atter nær
da han blev tatt av hav og rum.
Når trengte vi ham slik som nu?
– hans hjertes stolte, rene sum.
Erkjennelseogmot— det var
hans åndedrag i alle år.
Fyll lungene med samme luft,
med viljen: han skal være vår.
Erkjennelse. I voldens tid
da ånd blir drevet med gevær
til fangeleiren, – huskhansånd,
som alltid vilde vite mer.
Og mot. I denne heltetid
av giftgassdåd og bombedrap,
står ødemarkens mann hvis mot
var fred og fellesskap.
Hvad skapte han? Hvad blev igjen
av ørnefluktens dåd og drøm,
av mannens bitre, ville kamp
mot is og hav, mot luft og strøm?
Liv blev igjen! For ødets gru
og stormens ubønnhørlighet,
som alltid måtte drepe før,
kan mestres av den ånd somvet.
Når uværs-varslet nu går ut,
og hjem blir spart for kval og nød –
da skal vi minnes dette mot,
som tjente livet til sin død.
Hans død! For evig går hans flukt
mot stormen hvor han styrtet ned,
fordi han vilde redde liv
og hjelpe mennesker som led.
Nu styrerverdenut i storm,
mot dagning eller siste reis.
Men kan vi følge slike mål,
glad kan vi styrte, underveis.