Til norsk ungdom som venter i Sverige (1943)

Fra fare, men renhet, kom du.
Tilbake kan ingen gå.
Mot frihet og våben drog du.
Dit kan du ikke nå.
Strandet halvveis på reisen,
blant tusende innestengte,
synes du dømt til et halvliv
mellom å savne og lengte.

Om vennlighet strømmer mot deg,
tenker du kanskje kort,
at selv får du hjertelaget,
men fienden: troppetransport.
Hvis volden får gjøre et sjakk-trekk,
flyttes din sak, som en brikke.
Men makt til å rokke ditt indre
har de allikevel ikke!

Du skal ikke svare for noe
uten din nakne sjel.
Deg når ikke halvlyset, halvveis,
hvis bare du selv er hel!
Alt hva du har, er din styrke,
for dyrebar til å forvitre
i anklager mot noen annen
Bare de veke er bitre.

Du har din front du skal holde,
som vi og de du forlot.
Krig er ofte å vente.
Tålmod er også mot.
Men fantes den fattigste utvei,
tagg du om plass i den skaren
som gikk tilhavs uten våben,
gla ved å møte faren!

Din hær har fått sine falne,
før den er kommet i strid.
De ville ikke tilbake
og nektet å be om grid.
En dag i kamp, og med våben,
en dag,er alt du vil kreve;
for skulle den bli din siste,
fikk du allikevel leve!

Hvem eier mer rett til å kjempe!
Om måneder, kanskje, må gå
er ett så sikkert som seiren:
at deg vil det kalles på!
Selv i den dypeste natten
trenger vi aldri en strime
av lys, for å tro på dagen.
Slik skal du tro på din time!

For å gi flamme til folkets
hamrete hvite glød
gikk du en natt over grensen;
tilbake ble venner i nød.
De ser etter faklen i stormen,
bakbundne står de, men rake,
Død eller levende skal du
bringe den ilden tilbake!