Til Johanne Dybwad (1946)
Samlinger: Haabet
Grå ligger Oslo bak skodden;
Bak dimmede, matte glass
flyter det store akvarium,
svømmer det norske parnass!
Her glinser de evige flyndrer
rundt i sin vassgrå ring
og hilser hverandre med snuten
i blasse, langsomme sving…
Da lyner et lys ned i dypet,
en gnistrende sprøit av ild!
Det glitrer av blånende bølger –
erhavetlikevel til?
Er ikke gråheten kunsten –
akvariet verdens rum?
Men sjøen går blå derute
med solskin og blæst og skum!
Huner det lyset som tænder,
hun er den drømmen om hav.
Hun er det spillende nordlys
og solgullets bløte rav.
Hun er den blåsende latter,
dæmonenes blodrø veir,
men allermest: flammen av ungdom,
deter det under hun er!
Vi som er unge mot hende,
føler kanhende en kveld
anende:nuvar vi unge!
et stjerneskudd gjennem oss selv …
Menhuneier tusende stjerner,
et dryssende stjernegry,
som springer lik en fontæne
fra sinnet, påny og påny!
Grå ligger byen bak skodden …
Venner, hvad venter vi på?
Gli inn i det store akvarium,
bli grå, bli avholdt og grå!
Da skjærer et lys ned i dypet,
en stormende solgangsild,
som bruser i blæst og bølger
athavet— havet er til!