Til johan sverdrup (Ukjent)

Når nettopp nå min sang skal bære
ditt sterke navn, det skal ei være
som fylkings-merke i en strid;
ti gate-kampen når ei hit.
Skal poesiens offerlund
for snikmord ikke fredlyst være, —
er det det ny som er i gjære,
da viker jeg i samme stund.
Da sier jeg som Einar før
i konge-skiftets sorg der-sør,
dengang dem Harald herjing bød:
jeg følger heller Magnus død
enn Harald levende, — og da
jeg legger mine lang-skip fra.
Ei heller derfor hilser jeg
med sangens fane nettopp deg,
fordi hos deg forløsning henter,
hva dypest i mitt hjerte venter.
Nei, hvor de største spørsmål stilles,
der er det nettopp at vi skilles —
fra aller dypest tanke-grunn
til plan og mål i dagens munn.
Jeg står på barne-troens bunn;
fra den det er jeg likhet krever,
fra den mot folke-frihet strever
og broderskap på stammens grunn.

Skjønt vi er begge kristne menn,
så høyt, så dypt vi skilles, som
(skjønt begge også norske menn)
vi Norge tror forskjellig om.
Kan blott i dag vi seier få,
i morgen må i kamp vi stå.
Men derfor nå min sang deg ærer
fordi at det som nå skal til,
det du av alle sterkest vil,
og det du fremst i kampen bærer.
Når tåken legger seg om land,
og øyet ingen utsikt får,
og brystet neppe ånde kan,
ja, allting som i dvale står, —
da er det helst din ånd er oppe,
dens torden-vinge slår og jager,
og lynets klo i skyen tager,
så fritt står hav og fjerne toppe.
Du er den friske iling i
vårt trege vane-gjengeri.
Du er den salte hav-strøm som
i våre lumre fjorder kom.
Din tale er den gang som bryter
dit inn hvor malmen årer skyter.
Og hvor ditt blikk i lang-syn luer,
der fortid vi hos fremtid skuer.
Så lenge du tar Sverres tak,
så lenge du er landets fører,
vi vet vi seirer slag i slag;
din kamp-lur de med redsel hører.
Vi ser de viker mens de hugger,
vi ser de bruker bakhold helst:
ditt hode like fritt og frelst
i talens tanke-dønning vugger.
Vi elsker deg for dette mot
som alltid foran fanen stod,
vi elsker evnen som tør herde
sitt stål som din, hver tid på-ferde,
vi elsker din forvovne vakt

i savn, i sykdom og forakt,
vi elsker at du gav oss alt,
din fred, din fremtid da det gjaldt,
vi elsker deg — alt hat tiltross! —
fordi du torde tro på oss.
Hvor kan de håpe at det går
nå baklengs mer? Nei, år for år
fremad i frihet og i sang,
fremad i norskhet og i glede:
hvem makter vel iveien trede
århundreders forløste trang?
Ei folket deles mer, ei makten.
På fredens ting, på krigens tilje
ett vakthold kun om frihets-pakten,
ett folk og én, kun én, én vilje.
Den ånd som i vårt morgengry
de frie guders samfunn drømte, —
så stort om alt det store dømte! —
må evig det uekte sky.
Den ånd som viking-snekken bygget
straks konge-bud dens frihet skygget,
som, truet, høy mot Island svang
på helte-ry og helte-sang
og derfra over alle tider, —
den får man neppe tam omsider.
Den ånd som i Hjørunga-våg
for tusen år brøt fremmed åk
og ingen konges makt fikk feilet,
men endog trosset pave-veldet, —
den ånd som selv i svakhets stund
satt odels-fri på fedres grunn
og verget seg med munn og hånd
mot fremmed hær og fremmed ånd;
som maktet Holbergs vidd å kvesse
og Wessels sverd og Wessels penn,
og fra hvis stille folke-esse
mot Eidsvoll tanker funket hen; —
den ånd som samlede sin evne
i største fare, sult og nød,

og i det store frihets-stevne
for alle tider bane brøt; —
den ånd som var så høy i tro,
at over Odin den slo bro
i Balders-myten opp mot Gud,
og nesten selv seg fridde ut
mot Gimles sannhets-lyse egne; —
da disse stengtes allevegne
av pave-språk og munke-tro,
for annen gang slo dristig bro
av frihets lette, fine buer
til høyder, hvorfra fritt man skuer, —
så, da for Luther blod det gjaldt,
i Nord et gjerde ikkun falt;
ti folkets tenkning stod der alt; —
— den ånd som, dengang det blev funnen
at troen var i verden død,
i Hauge, Brun og flere brøt
med mektig trang av folke-bunnen, —
og enn i pietismens tåker
med tente lys ved altret våker; —
den kan man tro å få på moden
i den moderne bisp-synoden?
Den kan politisk man bestjele
ved først i «kamre» den å dele?
Den kan som smugle-gods man liste
inn over grensen i en kiste?!
Og det just nå, som alle toppe
i lysning viser varder oppe,
og folke-skolens unge dag
har vakt det norske hjertelag,
så mot og minner seg forynger,
imens de hører, tror og synger.
Just nå, som dypet bølger hvelver
med uværs-dønnets dumpe makt,
og over det i nordlys-prakt
vår ungdoms sterke lengsler skjelver; —
just nå, som ånden overalt,

hvor lurer klang og murer falt,
seg løfter av de gamle former,
og unge viljer høyden stormer. —
En kamp-stor tid, — og vi er med!
På jord det største er: å være
hvor krefter, som er stort i gjære,
skal tåge skikkelse og sted; —
å give av sin egen ild,
nettopp som gytningen skal til,
å trykke av sin egen form
i det som bliver slekters norm,
å blåse ånde av sin ånd
i tidens munn — ved Herrens hånd.

Det var hva nå jeg si’e ville, —
og just til deg, som tidlig, silde
i tidens store verksted går,
og vet hva er, hva forestår; —
til deg, som samlet folkets evne
i dette nye frihets-stevne, —
fikk folkets trang og skaper-makt
og smerten, som er til den lagt.