Svar fra norge (1860)

til
TALERNE PÅ DET SVENSKE RIDDARHUSET 1860.

Har du hørt hva svensken sier,
unge norske mann?
har du seet hva som stiger
opp om Kjølens rand?
Skygger av de falne fedre,
som har aldri visst det bedre
enn hvor slike ord ble sagt,
der å vinke fram til vakt.
Svensken sier at det røde
i vårt norske flagg,
det som rant da Magnus døde,
det som ler i dag,
det som over Halden beltet,
det som over Adler veltet,
det kan svenskens gule-blå
uten skam ei bære på.

Svensken sier våre minner
have tapt sin glans,
at vi ære lettest finner
ved å låne hans.
Skal vi så til Lutzen flytte,
lukke denne stråtakhytte,
slepe farfars gamle stol
inn i svenskens æressol.
La den stå, det stakkars skrammel >
vi har fått det kjært.
Dertil er den nå så gammel
at det ei er verdt.
Og så satt det nogen i den
sådan opp igjennom tiden,
Sverre prest og andre menn,
som kan ville gå igjen.
Svensken sier, vi må vite
han oss frihet gav,
og at svenske sverd kan bite
litt om gangen av.
Men det er vel ei så farlig,
han bør heller fare varlig;
ti der falt nok noen før
der hvor han vil bryte dør.
Svensken sier at vi ere
enn en liten dreng,
ganske passe til å bære
slepet på hans heng.
Montro, hva de ville svare
Christie og de gamle kare’,
hvis de stod på Eidsvoll enn,
murende med sverd om lend.
Svenskens ord var titt så store,
og vi var så små,
men det aldri noe gjorde,
når det rønte på.

Wessel og de norske gutter
på den lille sorte kutter
fikk den svenske flaggfregatt
jaget over Kattegat.
La kun svenske adeln svinge
Karl den tolvtes hatt,
jambred ham til krig som tinge
går vi like ratt.
Bliver det for galt derinne,
skal vi vei til Torgny1 finne,
og så gjelder det en dag
Nordens store frihetssak.